1. SWANS «The Beggar»
De gamle er eldst, sies det, og til å være et band som ble grunnlagt for over 40 år siden (inkludert en 11 år lang kunstpause), har New York-bandet Swans’ ferske utgivelse fortsatt noe uforskammet vitalt og tidløst over seg. Nå er vel å merke ikke «The Beggar» et album som flommer over av ungdommelig energi og overmot, men heller en vakker samling av mordballader og bitende melankoli, som pakker lytteren inn i et behagelig teppe av totalt og altoppslukende mørke, akkurat sånn vi liker det.
2. PJ HARVEY «I Inside the Old Year Dying»
PJ Harvey er nok en ringrev som gjeninntok manesjen i år, med sin første albumutgivelse siden 2016. Sammenlignet med det musikalske uttrykket man vanligvis forbinder henne med, er nok dette på den litt mer dunkle og dystre enden av Harvey-skalaen, hvor hun virkelig har skapt et lite kunststykke av et album, tettpakket med nedtonede, detaljrike og atmosfæriske lydlandskaper.
3. JAMES HOLDEN «Imagine This Is a High Dimensional Space of All Possibilities»
Britiske James Holden er blant de elektroniske artistene jeg har hatt aller størst sans for de siste årene, med sin nærmest tilfeldige og lekne tilnærming til IDM-sjangeren. Denne utgivelsen vil jeg påstå er hans beste og modneste hittil, hvor det knapt finnes et kjedelig øyeblikk på hele skiva. I tillegg må dette også være årets mest fantastiske albumtittel – og ikke minst den mest passende, siden Holden faktisk var matematikkstudent før den farlige teknoen tok han.
4. ÆVESTADEN «Solen var bättre där»
Svensk-norsk folkemusikk-elektronika med utspring fra Norges musikkhøgskole, sier du? Jeg har ingen problemer med å se at dette er et salgsargument som kanskje ikke umiddelbart overbeviser absolutt alle, men da går man også glipp av et stykke usedvanlig godt håndarbeid. Ævestaden har lenge gått fullstendig under min radar, men havnet kjapt høyt på listen over årets mest velkomne musikkanbefalinger.
5. SIGUR RÓS «Átta»
Det er ikke påfallende mye det islandske postrock-bandet Sigur Rós har til felles med det australske rock’n’roll-lokomotivet AC/DC, men én ting finnes det – de har begge gitt ut en hel haug med album, som for mange høres fullstendig identiske ut. Men hvorfor plage fansen med nye, skrekkelige retninger, hvis utgangspunktet allerede fungerer idiotisk bra? Ingen overraskelser her, takk og lov – kun behagelig og hjernemasserende vellyd.
6. BOYGENIUS «The Record»
Den amerikanske supergruppen Boygenius består av sanger/låtskriverne Phoebe Bridgers, Julien Baker, og Lucy Dacus, som alle har egne solokarrierer å sysle med. Da de tre artistene oppdaget at de var fans av hverandres musikk, startet de likeså greit et band sammen, og resultatet har blitt en særdeles smakfull og behagelig miks av indie- og folk-pop. Her faller låtperlene tett, og albumet burde være lettspiselig for folk flest.
7. WILCO «Cousin»
Wilco er gjengen som sannsynligvis troner oftest på min personlige «verdens-beste-band»-liste. De er også blant de ekstremt få som befinner seg i det fiffige skjæringspunktet mellom eksperimentell country og smakfull kunstrock, men den største styrken er nok vokalist Jeff Tweedys usedvanlig gode låtteft. «Cousin» er kanskje ikke det aller sterkeste av bandets 13 album, men godt nok til å havne blant årets favoritter, med god margin.
8. N∆EON TE∆RDROPS «Testimony»
Årets beste Tromsø-utgivelse! Per Martinsen har gjennom halvannen mannsalder vært en selvfølgelighet innen norsk elektronika, kanskje mest kjent for hovedprosjektet Mental Overdrive. Årets Martinsen-utgivelse (med splitter nytt artistnavn) er et overraskende og friskt steg i retning fengende og melankolsk vokal-pop, og står seg som en glitrende hyllest til 80-tallets darkwave.
9. LITURGY «93696»
Det Brooklyn-baserte bandet Liturgy er (sammen med Deafheaven) trolig det nærmeste vi noensinne vil komme den noe underkjente nerdenisjen hipster-svartmetall. Puristene vil muligens mene at det blir litt for mye flanell og altfor lite Satan i monitor, men «93696» byr på en lytteopplevelse som beskrives best som ekstrem, intens og utmattende – på den gode måten, hvor man oppdager noe nytt for hver gjennomlytting.
10. REN «Sick Boi»
I 2023 var det to hiphop-utgivelser jeg beit meg spesielt godt merke i, hvor den lokale rapperen Unge Funksjonell akkurat ikke kom seg med på denne lista, til tross for et knallsterkt debutalbum – men som likevel fortjener å nevnes. Den andre utgivelsen er signert Wales-artisten Ren, som har laget et meget personlig album, med et selvutleverende tekstfokus på egne kroniske helseproblemer, samt en produksjon som bobler over av kreativ, musikalsk galskap. Her snakker vi borderline avantgarde-hiphop med nervene på utsiden.
Rudis topp 3 konserter
1. Nonne – Blårock, 28.10.2023
Tromsø-bandet Nonne har vært i vinden en liten stund, men slapp debutalbumet «Omf!» først i 2023. På et utsolgt Blårock fikk jeg i oktober endelig sett duoen live, og ble fullstendig blåst over ende av jeg så og hørte. For å sitere egen anmeldelse: «Om det ikke venter storhet for tromsøbandet Nonne i nær fremtid, er det noe riv, ruskende galt med verden».
2. Ricochets – Blårock, 09.02.2023
To av årets tre største konsertopplevelser fant faktisk sted på byens rockestue, hvor nummer to er ingen ringere enn det smått legendariske Fredrikstad-bandet Ricochets, som også i år ga ut «Closer to the Light» – sitt første studioalbum på 18 år. Blårock har tradisjonelt vært bandets hjemmebane i Tromsø, og det er det tydeligvis fortsatt. Med landets beste rockvokalist er det uansett ikke mye som bør kunne gå galt.
3. Motorpsycho – Driv, 22.09.2023
Til tross for et tragisk og ufortjent halvglissent lokale, leverte psych-sluggerne fra barteby en sjeldent utadvendt konsert, med haugevis av godbiter fra omtrent hele katalogen. Tomas Järmyr ga seg dessverre i bandet i forkant av denne konserten, men når trønderrockerne fikk habil hjelp fra både Bigbang-trommis Olaf Olsen og Dungen-gitarist Reine Fiske, gjorde det egentlig ikke så mye likevel.