SUNSHINE REVERBERATION «What Is Real?»
Jeg har vært svak for dette bandet helt siden førsteskiva, og egentlig helt siden 2014/2015, da de kalte seg Dead Energy og la ut lydfiler på Soundcloud (etter tips fra den avdøde kjempehelten og rockpatrioten Henry Johnsen). I så måte er det et slags tiårsjubileum for dem nå.
Denne skiva markerer sågar en slags ringen er sluttet-milepæl, da den selvtitulerte debutskiva (2017) var den første utgivelsen på Westergaard Records, den gang en spin off fra platesjappa Backbeat og innehaver Kari Westergaard, en etikett som siden den gang har pumpet ut et anselig antall snasne sjutommere, nærmere bestemt 25 i tallet, som nesten må være en slags rekord, i hvert fall i disse tider. Ære være iallfall, også er det kult at de også slipper hele album, der de allerede er over i et tosifret antall, med god genrespredning.
Men det var altså Sunshine Reverberation som kicket selskapet i gang, og nå slipper de endelig det som i bransjen ofte snakkes om som «den vanskelige tredjeskiva». Og det har stoppet litt opp rundt bandet, etter at debuten raskt ble etterfulgt av «Hive Mind» (2018). Denne skiva var mindre umiddelbar og fengende enn debuten, og ei plate jeg regelrett slet med å komme inn i, og som jeg iherdig prøvde å få under huden, uten å lykkes tilstrekkelig.
Med 5–6 års venting var det ikke fritt for høyt spenningsnivå på tredjeskiva; om det var den «vanskelige», og dermed ufullendte, eller den forløsende og treffsikre.
Da de kom, var de i grunnen ganske alene om å holde på med sine ting her i byen. I etterkant har de fått selskap av blant andre Aromatic Ooze og, til dels, nonne. Psyche/psykedelisk rock med røttene i særlig amerikanske band fra sekstitallet, med tilhold i Texas (sagt helt enormt enkelt og tabloid).
Alle nerderiene til tross, det er ikke rocket science de holder på med, om vi aldri så mye sendes ut i det åndelige verdensrommet med musikken deres, og på denne skiva har de sågar utvidet horisonten ytterligere. Allestedsnærværende The Velvet Underground (mer på lykkepiller enn i en mørk sado-klubb i sekstitallets New York) flimrer hele tiden i bakgrunnen, og her får de også selskap av Television (hør de doble gitarene i spretne «Crawling»).
Framifrå Night Beats fra vestkysten melder seg også på. Den kvernende «Ants» gir sågar assosiasjoner til Mark E. Smith og The Fall, mens et sørgelig bortglemt band som The Feelies manes fram i underbevisstheten. På «An Android» gir deg seg delvis punken i vold i mellompartiene.
Jeg aner ikke hvor mye noen av disse navnene befinner seg i platesamlingene og/eller bevisstheten til de respektive medlemmene (bortsett fra Velvet Underground, da, som er en like vesentlig del av kostholdet til rockens meny som øl og Stones).
Rytmeseksjonen er også verdt å nevne, da denne nokså monotone avarten av rock ofte står og faller på om bass og trommer gjør jobben sin. Her er de tighte som et helvete, og med supplering av congas jages låtene fremover på ypperste vis.
Jeg skulle egentlig skrive om skiva for ei uke siden, men jeg er glad den fikk seks, sju ekstra runder i spilleren, for det har den profittert på. Sunshine Reverberation er tilbake på rett spor, og jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke fikk dem med seg live forrige helg, for dette bandet drar alltid opp musikken sin et ekstra nivå på scenen.
Det er veldig kult å ha dem tilbake, så får vi bare håpe Westergaard Records setter en syrepistol i tinningen på alle i bandet og ber dem hute seg i studio igjen, og helst før det har gått nye fem år.