La oss parafrasere og flikke litt på Bill Shankly:

«Second is best and biggest! First and the rest is nothing!»

Det er mange band og artister som svir av kruttet på debuten sin, der alt av ideer og energi utløses og opphøyes i en høyere enhet, men som de senere ikke makter å nå opp til. Andre trenger flere runder før de endelig finner kjemien og passformen.

Så er det noen som treffer alt på runde nummer to, og derfor er det på høy tid at vi kårer de beste andreskivene som er sluppet ut. Kriteriet er ikke at det er ei skikkelig bra skive som er nummer to, men at dette er Mesterverket, at de som ga det ut aldri ble bedre.

Eminente andreskiver som da ryker ut er klassiske titler som «The Freewheelin' Bob Dylan», «With the Beatles», «Paul's Boutique», «Everybody Knows This Is Nowhere», «Leave Home», «Paranoid», «The Heart of Saturday Night», «Living Eyes», «Music for Pleasure», «Led Zeppelin II», «The Bends», «The Band», «Axis: Bold as Love», «Electric Warrior» osv.

Ei slik liste vil selvsagt preges sterkt av hva man selv hører på, og digger, og de subjektive perspektivene dette naturlig nok medfølger. Hva som er den beste skiva ligeså. Så må man selvsagt også huske at undertegnede har en lei tendens til å ha dundrende rett.

Her er derfor de 20 beste andreskivene som er sluppet, og som aldri ble toppet av artistene som ga dem ut, verken før eller etter. Rekkefølgen er helt tilfeldig, selv om vinneren, om man skulle kåre den, er udiskutabel og selvsagt. Og gud hjælpes, så mye bra musikk det er her, som jo er det aller viktigste.

Sjekk dessuten den vanvittig kule spillelista, med tre utvalgte låter fra hvert album:

1. R.E.M. «Reckoning» (1984)

Alle skivene de ga ut på åttitallet, med et mulig unntak av den i flekkene litt overambisiøse vi-vil-bli-et-stadion-band-plata «Green» (1988), er pur magi, og skivene kom som perler på en snor, der de slapp et nytt album hvert eneste kalenderår fra 1983 til 1988. Det er likevel ingen av dem som besitter den samme, udefinerbare storheten som «Reckoning», ei skive man egentlig aldri blir ferdig med.

Mye av det snurrige og litt speisa sitter fortsatt godt i veggene, samtidig som plata innehar umiddelbare sukkertøy som «So. Central Rain», «Pretty Persuasion» og den eminente countryrockeren «(Don’t Go Back To) Rockville», tre låter som er alle høyt oppe på lista over bandets aller beste låter.

2. JOY DIVISION «Closer» (1980)

Plata sluppet bare to måneder etter Ian Curtis tok sitt eget liv, og dette medførte selvsagt at skiva var myteomspunnet og omkranset med mystikk og symbolikk nær sagt før folk hadde hørt den. Og den er jo så mørk, så mørk ifra før.

At det ikke ble mer enn to skiver fra bandet bidro sikkert også til sitt. Men både statusen og mytene er høyst fortjent, utelukkende fordi skiva er det mesterverket det er. Og den er bedre enn den glitrende debuten.

3. THE CRAMPS «Psychedelic Jungle» (1981)

Blir jeg tvunget til å velge kun ei studioskive fra tidenes kultband, er det alltid «Psychedelic Jungle», ironisk nok den mest atypiske de ga ut. Låtene er seigere og mindre røffe i uttrykket, dog uten at det er noen grunn til å heise svigermors drøm-flagget spesielt høyt. Det var det aldri når det kom til The Cramps.

Halvparten av låtene på skiva er skrevet av Interior/Ivy, mens resten er obskure covere av diverse gull fra 50- og 60-tallet, som det var på nesten alle skivene deres. Gitarist Bryan Gregory hadde stukket av, og Kid Congo Powers fra The Gun Club og kom og fylte inn. Det er vel også den kuleste lineupen de noen gang hadde.

Det er dessuten bare Lux Interior som kan stille eksistensielle spørsmål som «What color panties are you wearing? And how long have you been wearing them?», som han gjør i den egenskrevne «Under the Wires».

4. 13TH FLOOR ELEVATORS «Easter Everywhere» (1967)

Texas-legendene ga ut tre skiver på tre og et halvt år, og debuten «The Psychedelic Sounds of …» (1966) er nok den som har solgt mest og er hyppigst nevnt, ikke minst da den inneholder det eneste de hadde som lignet på en «hit», nemlig «You’re Gonna Miss Me». Som album er likevel oppfølgeren hakket sterkere, og om det er kun ei skive med banebrytende psychedelia som skal trekkes frem i rockhistorien, vil det være denne for meg – hver gang.

Skiva starter med den dronete genistreken «Slip Inside This House» (også tolket av både Primal Scream og Madrugada), og derfra og ut er det ren magi fra Roky Erickson & co., i de knappe tre kvarterene det varer. At versjonen av Dylans «It's All Over Now, Baby Blue» er blant de mest forglemmelige her, sier i grunnen alt.

5. RAGA ROCKERS «Maskiner i Nirvana» (1985)

De fem første skivene til tidenes beste norske rockband er alle for rene klassikere å regne, men andreplata er likevel den som aksler ledetrøya når en vinner skal kåres. Musikken er mer punk enn punk, og de knallharde tekstene, der utenforskapet til Michael Krohn hamres ned i grunnvollene på dølle norske sosialdemokratiet, med slegge, er fortsatt helt ville å høre på.

Hadde bandet vært større, ville de nok fått trøbbel med flere av dem, men skiva var ingen salgssuksess, så det gikk tålelig greit likevel. Traktorbassen til Livio Aiello. De kontante trommene til Jan Kristiansen. Gitarene til Tore Berg og Bruno Hovden (R.I.P.). Den autoritære og iskalde vokalen til Michael Krohn. Her er det ingen svake punkt. Ragas, og dermed Norges, beste rockskive noensinne.

6. THE SAINTS «Eternally Yours» (1978)

Debuten «(I’m) Stranded» kom ut allerede i februar 1977, før debutskivene til både Sex Pistols og The Clash var ute, og The Saints regnes derfor rettmessig som et av de aller første punkbandene, og det fra fjerntliggende Brisbane, Australia.

Debuten er fortsatt et album som ramses opp som et av de aller viktigste og beste punkalbumene, og det er lett å være enig i det. Det er bare at oppfølgeren var enda bedre.

The Saints ga en stor langfinger til den samlede punk-bevegelsen, som de aldri var interessert i å være en ideologisk del av, da de hadde en voldsom spennvidde i referansene sine; der r&b, Elvis, Ray Charles, old school-blues og -soul var i folden. Med blåserrekke lagt oppå alle gitarene, og med den snerrende og råkule stemmen til Chris Bailey, traff de her blink, selv om mange trangskallede punks mente de «sviktet». De fortsatte å gi ut flere dritbra skiver, men de ble aldri bedre enn dette.

7. THE GUN CLUB «Miami» (1982)

Et av de mest unike album som er laget. De bra låtene her står formelig i kø, og det er vanskelig å luke ut enkeltspor for å begrunne det. Skiva er helt uten svakheter, der selv Creedence-coveren «Run Through the Jungle» stråler om kapp med originalen.

Åpningssporet «Carry Home» sveiper fra både følsom og tander vokal, til desperat på bristepunktet-punkrock-energi, mens sistelåten «Mother of Earth» er helt episk i all sin storslagenhet og sakrale genialitet. Og midt mellom de to er det ikke én tone som føles som fyllmasse. Debuten er rå. Tredjeskiva er eminent. Andreskiva er genial.

8. PIXIES «Doolitle» (1989)

Debuten «Surfer Rosa» slo ned som en bombe i 1988. Bandet bygget broen mellom undergrunnen og mainstreamen, og litt tabloid kan man si at det var Pixies som inviterte til fest, dekket på bordet og ba grungebølgen om å forsyne og fråtse seg.

Det var likevel på andreskiva at det virkelig klaffet og sa pang! «Dollittle» er både snurrig, vrien og svært tilgjengelig på én og samme gang, og er en fest av et album som bugner over av bra låter, og der man alltid får lyst til å høre hele skiva, bare sekunder etter den ville åpningen på «Debaser».

Nevnte låt var én av tre singler (de andre var «Monkey Gone to Heaven» og «Here Comes Your Man»), men de kunne sluppet minst tre til.

9. THE HIVES «Veni Vidi Vicious» (2000)

Debuten deres var det ikke mange som fikk med seg utover den engere krets, den spretne og knallharde punkrockskiva «Barely Legal» (1997), men det var på oppfølgeren at det virkelig satt. «Veni Vidi Vicious» var et jordskjelv av ei skive, der dødpunktene er fraværende, og der Curtis Mayfield-coveren «Find Another Girl» er den eneste som føles som fyllstoff (og som er et greit hvileskjær).

Det er viktig å huske hvor forbanna viktig dette føltes i sin samtid. Mens masse tyttebærhjerner utropte techno til den nye rocken, og at den samme rocken var død, kom denne svenske kvartetten inn fra Øst og bare gruset hele narrativet. Låtene, soundet og konsertene i kjølvannet av skiva var episke. Og det skal aldri glemmes.

10. TOWNES VAN ZANDT «Our Mother the Mountain» (1969)

Dette er ei helt perfekt plate, laget av et geni som fortsatt ikke har tatt skade av et liv og en livsførsel som senere skulle redusere både stemme, gitarspill og kreativitet. Men her er alt på plass og vel så dét. Townes Van Zandt i 1969 spilte – bokstavelig talt – i en egen liga, og det var mange gode, og mye mer kjente, utfordrere der ute.

Han ga bare ut ni studioskiver i perioden 1968-1994, men blant disse er det minst fem ubestridte klassikere. Det er likevel ingen som topper denne, ikke engang hans egne mesterverk, som er det nærmeste. Alle låtene er dritbra. Alt er bra. Dette er lyden av perfeksjon.

11. RICOCHETS «The Ghost of Our Love» (2003)

De ga ut en trilogi som er blant de sterkeste som er sluppet på norsk jord, og så var det over (nå har de heldigvis kommet tilbake, men sånn var det altså lenge). Det er nok de som holder debuten over denne, men det har aldri jeg gjort. Synes den er for snill og pålesset i produksjonen sammenlignet med de første singlene.

Her stemmer derimot alt. Sven Poppes inntog på tangenter er også med og løfter soundet, også synger altså Trond Andreassen så bra her at den fortsatt får meg til å stille det retoriske spørsmålet om vi noen gang har hørt noen bedre her på berget enn akkurat Trond akkurat her. jeg tror ikke det. Gitarene til Alex Kloster-Jensen er også helt av en annen verden-fantastiske. Ja, også låtene, da.

12. LYLE LOVETT «Pontiac» (1987)

Lyle Lovett kan være en ganske frustrerende artist å være fan av, som jeg er, for det er ingen av skivene hans jeg oppfatter som komplette, at jeg bare kan sette dem på fra begynnelse til slutt, uten å føle meg tvunget til å skippe over et spor eller to. Premien for å utsette seg for denne øvelsen, altså å spille skivene hans, er derimot at det beste man finner på dem er musikk så perfekt vakker at det er vrient å gi ham reell konkurranse.

På «Pontiac» gir smørsangeren fra seg en samling sanger der avbrekkene med daukjøtt, og de litt i overkant masete storband-jazz-låtene hans, er nesten fraværende, og der vi står igjen med perler som «If I Had a Boat», «Simple Song» og det sakrale tittelsporet.

Nevnte «Simple Song» er i sannhet noe av det aller, aller episk vakreste som noensinne er hamret ned i riller, kun spilt inn med Lyle, en gitar, en cello og et piano. Ikke rart at Julia Roberts smeltet og falt så lang og vakker hun var.

13. AMY WINEHOUSE «Back to Black» (2006)

At det bare ble to regulære studioskiver på Amy er virkelig noe av en tragedie, menneskelig som musikalsk. Det er ingen drøy påstand å kalle begge platene hennes for skoledannende i sin tid, da de på sett og vis kom helt ut av det blå, frigjort fra trender og bølger, og klasket hardt i bakken i en samtid som ikke ante hva som kom.

At det er en 20-årig brite som synger på debuten er knapt til fatte; et album i den klassiske jazztradisjonen, som om den var innspilt på slutten av femtitallet i et røykfullt lokale i New York eller Chicago. På oppfølgeren, som skulle gi henne et internasjonalt gjennombrudd, gjøv hun mer løs på R&B og soul i det som dessverre skulle bli hennes siste skive.

Sorg, anger, skyld, utroskap og traumer messes ut fra en av de beste kvinnelige vokalistene på 2000-tallet, og det med et sound og en produksjon som er tilnærmet perfekt. Tittelsporet er nesten fysisk vondt å høre på. På en bra måte.

14. PETER CASE «The Man with the Blue Post-Modern Fragmented Neo-Traditionalist Guitar» (1989)

Den gamle powerpop-punkeren Peter Case var på denne tiden mer kjent for å ha frontet L.A.-bandene The Plimsouls og The Nerves, men i 986 hadde han gått solo og sluppet ei habil og selvtitulert debutskive som var mer i folk-gata enn den catchy og kraftfulle popen han hadde levert med begge de brillefine bandene sine.

Den innehar et knippe bra låter, men på oppfølgeren skulle han overgå alt han hadde gitt ut til da (og for den saks skyldt etter, og her er det mye bra).

Plata som på folkemunne (og etter to pils) bare kalles «Blue Guitar» er et album så bunnsolid og sterkt, lyrisk som låtmessig, og med ei av de villeste gjestelistene man har sett på ei skive. Case synger dessuten helt idiotisk bra, som han bare har fortsatt å gjøre. Men her var han altså så bra at hjælpes.

15. THE STOOGES «Fun House» (1970)

Ei skive som går igjen på de fleste lister som har ord som «beste», «tidenes» og «gjennom alle tider» i seg, og der undertegnede er med å skrive teksten. For det er ikke spilt inn mer perfekt rock enn dette. Noensinne. Førsteskiva var helt besynderlig bra, men på album nummer to tok de ytterligere et steg opp mot det optimale.

Alle i bandet, samt produsenten, var mellom 22 og 25 år. Heldigvis at ingen voksne var hjemme, man må nok være så unge, så naive og samtidig så uforskammet fremoverlente, skal man klare å fange og formidle magi på dette nivået, og for å være så ubesudlet av andres innspill og referanser, at man evner å dykke så hardt og dypt ned i ens eget verk som det The Stooges gjorde akkurat her. Livsfarlig bra.

16. ELVIS COSTELLO «This Year’s Model» (1978)

Her er fansen dypt uenige, og den av vennene mine som er størst fan av Costello, holder ikke denne på pallen engang. Men da glemmer han jo av, som jeg har prøvd å fortelle ham, at det alltid er jeg som har rett.

Jeg trenger bare å høre det første sekundet av åpningslåten «No Action», før jeg får lyst til å løpe i nærmeste vegg og slå med knyttnevene og skalle i veggen – i ren ekstase.

«I don’t wanna kiss you, I don’t wanna touch», spytter Elvis ut, før trommene til Pete Thomas avbryter og ruller ut kavaleriet, også kjent som The Attractions, som her backer Costello for første gang.

Sjefen sjøl er altså så pissed, og sågar bitter, som en 24-åring i grunn ikke har lov å være. Men det dreit vel han i. Og det driter vel jeg også i. Denne samlingen låter, fremført med en av de kuleste frontfigurer og backingband man har sett og hørt sammen, kunne kommet ut i morgen, og den ville sjokkert like mye nå som det må ha gjort back then.

17. VIOLENT FEMMES «Hallowed Ground» (1984)

Her er det garantert mange som holder debuten som den beste, og det er ikke rart, da den inneholder mange av de mest kjente og raffe låtene deres. Det er likevel på andreskiva at Gordon Gano & co. virkelig utfordrer lytterne og drar hele bandet ut i et litt mer krevende terreng, med det resultat at de aldri skulle bli bedre.

Rock, gospel, country, og bluegrass kjøres sammen i ei diger kvern, og låtene strutter av energi, vilje, humor, lekenhet og ambisjoner. Jeg hørte nettopp gjennom hele skiva for første gang på lenge, og ble nok en gang meid ned i bakken av hvor bra den var. Bortsett fra den usannsynlig masete «Black Girls», da.

18. THE TRIFFIDS «Born Sandy Devotional» (1986)

Det flammende geniet David McComb frontet et av de aller beste bandene på åttitallet. Det australske rockbandet fra Perth var helt genreløse, og penslet sømløst og tilforlatelig mellom rock, pop, soul og sågar gospel, og leverte i perioden 1983–1989 fem skiver mer eller mindre uten noe som lignet noen musikalsk akilles.

De smarte tekstene, de vidunderlige arrangementene, de sterke låtene, de sveipende refrengene, den übercoole vokalen til David McComb. Herregud, for et komplett band de var.

I serien «tidenes mest sørgelig underkjente band noensinne» troner Triffids helt der oppe blant de verste/beste eksemplene. Og var de noensinne bedre enn de var på den monumentale andreskiva? Nei, mener jeg. Og det sier mye, for er det jaggu flere gode kandidater.

19. THE BLACK CROWES «The Southern Harmony And Musical Companion» (1992)

Bandet var som helt røsket ut av en annen tid, og til tross for at de entret scenen midt i den omveltende og tidvis drepende grunge/alternativ-bølgen, klorte de seg fast og bet fra seg som om syttitallet plutselig var det ehhh … «nye nittitallet». Stones, Faces, Skynyrd, Allman Bros og Grateful Dead var å skimte i sidespeilet, og det var ikke ei flanellsskjorte å se. Men masse slengbukser og illegale landbruksprodukter som ble tent fyr på og inhalert.

Debuten skaffet dem en hit med en coverversjon av Otis Reddings «Hard to Handle», men den føles litt lett i ettertid, og i hvert fall målt opp mot den gigantiske andreskiva. Produksjonen til George Drakoulias er storslagen og låtene bare velter ut i rommet og tar tak i deg.

De varmet opp for Aerosmith og The Rolling Stones, og ble etter hvert selv et band som trakk store mengder folk til konsertene sine. At et band fra Atlanta, hovedstaden i sørstaten Georgia, ikledd slengbukser og flagrende gevanter, skulle slå an i dette tidsrommet, er noe av et paradoks. Filmen Commitments prøver å være alt dette bandet var, og tryner i alt. Bandet var alt Commitments prøvde å være, og lyktes i alt.

20. THE ONLY ONES «Even Serpents Shine» (1979)

Kun tre skiver på kun tre år (1978–1980) er beholdningen fra de engelske geniene. The Only Ones er et band der de som er fans aldri er halvhjertede. Liker du The Only Ones, elsker og forguder du The Only Ones. Liker du ikke The Only Ones, har du et stort problem.

De falt litt mellom alle stoler i sin samtid, for de var verken punk, new wave, gothic eller hva nå alle disse litt begrensende merkelappene het. Frontfigur Peter Perrett (som også produserte skiva) skrev helt avsindig sterke låter, og sang dem med sin umiskjennelige narkoknekk i stemmen.

Gitarene til John Perry er helt briljante. Det verste av alt er at «Peel Sessions»-skiva er enda bedre, men den regnes ikke som et regulært aslbum, og utgår derfor her. Den bør derimot eies – av alle.

21. TINDERSTICKS «Tindersticks II» (1995)

De var lett Englands beste band på hele nittitallet, og de er fortsatt et band som er trofaste leverandører av eminente skiver og minneverdige konserter. Midt i britpop-helvetet var Tindersticks et tindrende lys i det overhypede mørket.

Ambisiøst nær det selvutslettende, med en smeltedigel av Ennio Morricone-pompøse strykerarrangementer, barokke og forpinte ballader, snertne poplåter og et tidløst, innrøkt/ inndrukket og storslagent sound som sendte assosiasjonene til Scott Walker og Roxy Music, Nick Cave og Jacques Brel.

De lignet ikke noen verdens ting i sin samtid, de bedrev en annen musikalsk idrett, og de klasket ut lange og til dels komplekse skiver. Trilogien som innbefatter de tre første albumene er noe av det sterkeste som er laget de siste 30 årene, og der nivåforskjellen på dem er minimale. Den aller beste av de tre er, med hårfine marginer, andreskiva.

22. LAMBCHOP «How I Quit Smoking» (1996)

Uforlignelige Lambchop var på sett og vis det amerikanske tilsvaret til Tindersticks, selv om også de drev på med noe ganske annet enn resten av hurven, men der Tindersticks hørtes kontinentale og ehhh … franske ut (i ordets pene betydning, og med masse godvilje inn i å tolke adjektivet), var Lambchop erkeamerikanske.

Bandet med den omfangsrike og stadig utskiftede besetningen var sentrert rundt eksentrikeren Kurt Wagner, en capskledd smarting og en uforutsigbar faen. De var fra Nashville, og selv om det var utstrakt bruk av steelgitar, er det de holdt på ganske langt unna det man strikst kaller country. Barytonsaks, kornett, klarinett, fløyte, farfisa- og hammondorgel og mange lag med gitarer gjorde dem til at av de mest særegne og eklektiske band på nittitallet.

De eksisterer fortsatt, men forlot etter hvert ganske markant det soundet i hvert fall jeg elsket med dem. Album fem og seks er også eminente, men denne andreplata er og blir min favoritt.

23. CALEXICO «The Black Light» (1998)

Et annet musikalsk kollektiv som kom ut av denne gryta, og som også turnerte sammen med Lambchop, var Arizonas fineste, Calexico, et band som aldri har sluttet å være bra.

De startet først ut som et instrumentalband under navnet Friends Of Dean Martinez, signert av SupPop og med initiativtager Van Christian (R.I.P.) fra Naked Prey som kaptein. Senere skilte de lag med kapteinen, endret navn til Calexico så seg siden aldri tilbake (snart tredve år etter oppstarten hamrer de fortsatt ut skiver og turnerer).

Joey Burns & John Convertino (begge med felles fortid i Giant Sand) ble bandets Lennon/McCartney, og skivene som kom nå var med vokal på flere av låtene, og der musikken bevegde seg fra mariachi-basert latinorock til country, bossanova, jazz og det man da kalte postrock, med morriconeske vibber. De hørtes ut som soundtracket til en dritbra Leone-film som ikke finnes.

De har mange bra skiver, men det er ingen av dem som har invadert hodet mitt like sterkt som andreskiva, et album man i sin tid dyttet ned i et uhorvelig stort antall poser over disk.

24. THE BEASTS OF BOURBON «Sour Mash» (1988)

Opprinnelig startet opp som et såkalt superband fra en rekke australske undergrunnshelter, bare at de hentet inn en høyrøyst, høyrøstet og ung villbasse i front, kulthelten Tex Perkins.

Hvis Nick Cave har gått og lagt seg, Tom Waits, Keith Richards, Keith Moon, The Pogues og Winston Churchill har fått for mye whisky, Captain Beefheart har gjemt seg i campingvogna si, The Cramps har takket for seg på nachspiel og gjenferdet av Hank Williams har gått i dekning på loftet, er det ingen andre en Tex & co. som sitter igjen.

De har dessuten grisebanket dørvaktene på vei inn til festen, de har sjekket opp alle damene, og nå har de begynt å ødelegge inventar. Men man slipper dem uansett inn til slutt, hver gang. Fordi de er så forbanna bra. Og de var aller best på skive nummer to.

Skiva finnes ikke i strømmetjenester. Legger derfor ved lydfil til denne brutale knallerten:

25. NIRVANA «Nevermind» (1991)

En av de mest opplagte kandidatene på lista. Det er fortsatt de som insisterer på at debuten var best, og det er gjerne de som stolt kan slå seg på brystet med å si at de kjøpte den først, da bandet fortsatt var et relativt ukjent indieband. De tar likevel feil. Der «Bleach» var en søt og småhissig hamster i bur, er «Nevermind» en rasende og skrubbsulten isbjørn på et kjøpesenter.

Skiva er den siste i rockhistorien som mer eller mindre forandret verden, hva man nå enn måtte synes om det. Men det gjorde den. På oppfølgeren skulle de tøffe seg med ei skive som skulle ta dem tilbake til undergrunnen, der frontfigur Cobain selv fort savnet å være. Det funket sånn passe.

Ergo ble andreskiva stående som deres sterkeste, og den befinner seg – som ovenstående tekst ettertrykkelig beviser – i et riktig så fint selskap av både plater og artister.

Neste dypdykk er selvsagt følgende: «Den vanskelige tredjeskive – her er tidenes beste tredjeplater». Og der er det også jaggu mye bra!