De kan komme fra året man fylte både 7 og 8, og til og med 10. Jeg gikk i 2. klasse den vinteren. Det vet jeg. Og dermed erindrer jeg også at jeg gikk med en sorg i brystet som fortsatt gjorde vondt.
Vi hadde ikke frøken lenger. Den unge, eiegode, varme damen med trillende latter og filmstjernepermanent var sluttet. Det ble sagt at hun skulle ha barn. Det trodde jeg ikke noe på. Frøken skulle da ikke ha barn. Aldri i verden. Ikke min frøken. Hun fikk aldri barn.
Skuffelsen var tung å bære, selv om jeg gjenkjente den fra utallige lignende tildragelser med svømmelærerinner. Jeg ble alltid forelsket i dem. Nesegrus. Jeg forgudet dem, jeg kunne drukne for dem.
Og det må innrømmes at jeg hadde flere ganske foruroligende forsøk. Ikke bevisst, selvfølgelig, det var bare slik at når svømmelærerinner så på meg med blide øyne og sa «Kom igjen, Yan, dette klarer du!», så sluttet hele jeg å funksjonere, alt ble redusert til den himmelske lykke å bli snakket til av den unge damen med de glitrende stjerneøynene, og så sank jeg … og måtte livreddes av den samme blide damen, som nå hadde fått en bekymret rynke i pannen. Svømmetalent som en synkemine.
Og nå var skolefrøken borte. De sa hun bodde på Bekkelaget. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot Nedre Bekkelaget skole fra bussvinduet hver gang vi passerte den gule bygningen på vei til eller fra byen. Hun var sikkert der.
Frøkens erstatning var en småvokst og ganske hissig mann, angivelig med fortid som bryter. Jeg kan ikke huske at han ville noen noe vondt, men han kunne bli utrolig sint. Og da smalt det i kateteret, og pekestokkene knakk som tannpirkere. Holen het han. Jeg mener han egentlig var et snilt menneske. Men man fikk ikke lyst til å utfordre ham.
Den vinteren gjorde vondt for skøyteinteresserte gutter. Kupper’n var vår bestemann og mitt absolutte idol, helt på høyde med Tarzan (som regjerte i juleheftene, i bøkene fra Windju Simonsen som jeg lånte av Ole Christian, og på Prinsdal Vel hvor man jevnlig viste Tarzan-filmer, men det måtte være Johnny Weissmuller, ikke han fæle Lex Barker).
1961 var ikke Kupper’ns år. 11. plass i VM, til alt overmål slått av to svensker. 5. plass i EM, en ydmykelse for en gutt som holdt Kupper’n som uovervinnelig, en isens Tarzan. Nå husker jeg også hvor viktig det var at skøytekongen fremstod i trikot og djevellue.
Kupper’n i sivil fjernet all heroisk glans og gjorde ham ubetydelig, pinlig klovnete, særlig med hatt.
Det klassiske Kupper’n-bildet ble tatt under hans legendariske 10 000 meter i Squaw Valley. 15,46,6. Et syn for evigheten. En tid for evigheten (dessverre varte evigheter bare i tre år på den tiden).
Mitt forhold til politikk var svært begrenset. Jeg likte Kennedy. Han virket ung og filmstjerneaktig, og han hadde en spennende krigsfortid. Men jeg fikk ikke med meg fadesen i Grisebukten på Cuba. 1961 var et dramatisk år for Afrika, men det eneste jeg husker er navnet Lumumba og at FNs generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke i Rhodesia.
Afrika var først og fremst en veldig grei verdensdel. Jeg hadde puslespillet, og hvert land hadde sin karakteristiske form, mange rette linjer, veldig lett å huske, jeg visste hvilket land det var selv om det lå med den grå baksiden opp. De Afrika-puslespillene gjelds ikke lenger nå.
Jeg var straks mer med når det gjaldt romfart. Hvor pinlig for amerikanerne, ikke før hadde de sendt opp en sjimpanse, så svarte russerne med et ekte levende menneske, Jurij Gagarin, og han fullførte et helt jordomløp.
Gagarin var en verdenshelt. Sjimpansen Ham snakket vi ikke noe særlig om. Ja, og så husker jeg SF. Mest på grunn av deres karismatiske leder, Finn Gustavsen. Mange var redde for ham enda han så spinkel ut og snakket med en veldig hyggelig stemme.
I en periode leide vi ut et rom. Økonomien kan ikke ha vært helt solid. Mannen som flyttet inn på soverommet og fratok meg mitt, het Ravatn og var lærer på skolen. I utgangspunktet lovende, da jeg trodde at han, nå som han var innlemmet i vårt fellesskap, også vil sørge for at det ble holdt en hånd over mitt hode når det sto på som verst i skolegården.
Det skjedde slett ikke. Ravatn vendte både det blinde øyet og det døve øret til, jeg ble til og med lagt i bakken rett foran ham uten at han reagerte. Han snakket aldri med oss når han var hjemme heller, jeg tror han egentlig syntes det var flaut å leie rom, og særlig hos oss.
At leieforholdet ble avsluttet, skyldtes vel først og fremst Ravatns usedvanlige fokus på personlig hygiene. Vi var to voksne og en gutt som måtte tidlig opp hver morgen, men Ravatn greide alltid å kapre badet først, og der ble han til både min og min adoptivfar Aages stigende frustrasjon. Vi måtte vente. Og vente. For Ravatn badet. Hver morgen.
Og han var vaksinert mot banking på baderomsdører. Vi hørte bare den fornøyde klukkingen og sildringen av vann når Ravatn byttet stilling for å gjøre seg det enda mer behagelig, og kanskje etterfylle hvis det begynte å bli litt kaldt.
Noen ganger brukte han opp varmtvannet også. Da ble min mor sint. Men på den stille måten. Man kunne jo ikke godt skjelle ut en skolelærer. Men man kunne si dem opp. Eller vent! Gjorde vi det? Kanskje vi ikke turte, kanskje han bare flyttet. Hukommelsen er tåkete akkurat der.
Min mor sydde klærne våre, eller i hvert fall en god del av dem. Olabuksene var f.eks. hjemmesydd. De var stive, og slapp ikke helt unna kommentarer i skolegården. På Prinsdal var det rene gutteklasser og jenteklasser. Dermed ble man ikke så kjent med jentene, selv om jeg etter hvert fikk et godt øye til vaktmesterens datter Maj-Britt.
Jentene lekte jenteleker i skolegården. Blant annet en sanglek som het «Under den hvite bro». Teksten ble improvisert slik at den kunne befolkes av skikkelser fra nærmiljøet.
En dag hørte jeg jentene synge «Under den hvite bro, seilte en båt med to, båten den hvelva og Maj-Britt hun skreik, å Yan jeg elsker deg, elsker du meg fra før, ja det er klart jeg gjør, hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo, ute på Hauketo.» Jeg ble kjempeflau (men egentlig veldig yr), og fikk kokos av klassekameratene. Jentelus var alvorlige greier også i 1961.
Jeg tilbragte ikke så mye tid i selve skolegården. Det kunne medføre kokos, spenning av ben, intens erting, dytting og i noen tilfeller til og med juling. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men sånn ble det.
Og da skolegården grenset mot tett skog, var det den veien jeg sprang når det ringte ut. I hvert fall på dager hvor noe var i gjære. Jeg kjente etter hvert denne skogen som min egen bukselomme. Det var trange huleåpninger man kunne forsvinne i, det var utallige muligheter for brå retningsforandringer som forvirret forfølgerne.
Og jeg var lett til bens, jeg formelig fløy over lyng og berg og busker. Noen ganger ble Einar med. Så det må har vært vel så mye lek som alvor. Men hvis noen av guttene i klassene over oss meldte seg på, var man i fare. De nølte ikke med å utløse neseblod.
Noen ganger løp jeg helt til honningbonden. Ja, ikke helt ned, men slik at jeg kunne holde øye med ham fra skogbrynet. Det var noe skummelt med alle bikubene som sto der på rekke og rad, og denne bonden i den skumle påkledningen som vandret mellom dem.
Jeg tror ikke vi hadde fått TV ennå i 1961. Derfor var man henvist til å ringe på hos de få som hadde, og stå der med bedende øyne og lure på om man kunne få se «Robin Hood». Det bodde en gammel dame noen hus bortenfor vårt, og hun hadde TV. Men hun var humørsyk, du kunne aldri vite på forhånd om hun slengte døren i ansiktet på deg, eller smilte og sa kurrende «kom inn».
Å komme inn var ikke farefritt, for da ble man gjerne traktert med vond rød saft som enten var for tykk eller for tynn, og tørre kjeks som hadde ligget litt. I den lille gårdsbygningen for enden av jordet rett over veien, bodde to gutter. De hadde TV der også. Men de var sære.
Jeg tror ikke jeg fikk se «Robin Hood» mer enn én gang, ellers ble det til det kjedsommelige nei når man sto der fem på halv åtte. Til slutt gadd man ikke. La dem ha den dumme TV-en sin! Man kunne da bruke søndagen til bedre ting.
Med sneen kom skiene frem. Kandaharbindinger som smatt på plass når man fikk festet vaieren bak på hælen og lukket mekanismen foran skosnuten. Eller støvelsnuten. For dette var beksømstøvler. Skikkelige greier som fort gikk ut av fasong når de hadde stått en sommer. Og hvis såle trakk vann som trekkpapir når solen brant senvinters og sneen ble våt.
De veike sto på ski på lillejordet, der Robin Hood-drittsekkene bodde. Det var nesten flatt, men kunne brukes til hoppbakke og til flaskebane, og bobbane hvis man hadde råd til den deilige, tunge leken.
Storejordet lå en lite stykke bortenfor. Det var bratt som unnarennet på Kollen og man måtte være nøyaktig når man kom ned, så man traff de provisoriske stokkene over bekken som skilte jordet fra skogen på den andre siden. Bare de tøffeste satte utfor her.
Jeg husker den viltre følelsen av triumf første gang jeg greide meg ned uten fall, med tårevåte øyne etter det stive kuldedraget i den voldsomme farten. Hadde man først kommet seg helskinnet ned der, var det helt greit at det tok evigheter – med fiskeben – å komme seg opp igjen.
Vi hadde aldri smøreproblemer. Det gikk i det samme, lysestumper. Blå, rød, lilla, hvit, gul, grønn – de hadde samme virkning. Stearin var stearin. Og alle hadde brede treski og bambusstaver med trinser som grep. Kom ikke her.
Jeg hadde knickers også, med påsydde vevede bånd, og mønstrede ullstrømper. Helt grei påkledning når man ville være Harald Grønningen. Mindre heldig når man var Kupper’n. Jeg hadde hverken trikot eller lengdeløp. Men rik fantasi. Det hendte jeg satte verdensrekord når isen lå på Bunnefjorden og bestefar pilket.
Som man skjønner var ikke musikk det som preget min hverdag i 1961. Men det har nok snurret en og annen plate hjemme hos oss, og radioen fanget vel inn tidens toner også. Jeg kan huske «Milord», som min mor kunne klemme i med på gurglende hes fransk, Robertino var jo Norgesvenn, så han visste jeg om, uten at jeg egentlig interesserte meg for ha.
«Åh Marie, jeg vil hjem» husker jeg veldig godt. Den hadde vi, den spilte jeg. Den ble også en populær gjenganger blant skolebarna i sin radbrukne form: «Åh Marie, jeg vil hjem til deg, spise sjokolade og leverpostei». Svært festlig den gang. Svært. «Den siste mohikaner» likte jeg også, alt om indianere. Jeg slukte Hjortefot-bøkene.
Men revisjonisten meg skapte en helt annen 1961-virkelighet da jeg konstruerte mine egne ukentlige TOP 50-lister for 1961, slik de egentlig ville sett ut, hvis jeg hadde vært 1972-meg da. Da fremkommer en interessant årsoversikt som toppes av Rick Nelson og dobbel A-siden «Travelin’ Man» / «Hello Mary Lou».
Det er dessuten masse Elvis, «His Latest Flame», «Little Sister», «Surrender» og «Wooden Heart», det er «Let’s Twist Again», «Cupid», «Walk Right Back», «Crying», «Stand By Me», «Johnny Remember Me», «Please Mr. Postman», «Blue Moon» (Marcels!), «You’re Sixteen», «Stay», «Runaround Sue», «Kon-Tiki», «But I Do», «Hit The Road Jack» og «Gee Whizz It’s You».
De var ikke i beit for klassiskere i 1961. Året klarte seg helt fint, selv uten Beatles.
Og jeg? Helt greit, bare jeg fikk loff med sirup på, og sjokolade og leverpostei. Og det fikk man. Det og pimp, saftposene i de sterke farvene, tyggis med filmstjernebilder, forundringspose (nøytral pose som inneholdt ubrukelige leker og nesten ikke noe godteri, men fordi man ikke visste, gikk man på det om og om igjen), bruspulver (fantes i mange smaker) og salti. Salti gikk aldri av moten.