Drepende varme, tåke og regn, irriterende sollys eller deilige og lyse sommernetter? Sommer kan være så mangt, alt etter hvem du spør. Men som alle årstider er også sommeren en tid på året man trenger et raft og flott lydspor. Her er noen utvalgte låter, perfekt tilpasset årstiden vi er midt i nå, med bruksanvisning og anekdotiske naskerier attåt.

Siden ingen tall rimer mer på «pop» enn «elleve» (også kalt alle tallenes popknallert), har jeg plukket ut 11 perfekte låter til sommerlig nytelse.

The Stranglers er ofte med på lister over låter som har med sommer å gjøre, og da står det stort sett mellom to kandidater, den suverene poplåten «Always the Sun» eller den mer grisete og uhyggelig catchy «Peaches».

Jeg applauderer selvsagt begge to.

The Stranglers er et av de aller tøffeste band vi har hatt der ute, og de var svært varierte i sitt uttrykk. Åpningssporet på 1983-skiva «Feline» er en lang og litt rar låt, som starter med sakralt orgelspill, som om det var seansen i ei kirke, i en begravelse, før ritualet sparkes i gang.

Men når den kommer i gang er det som å sveve i rommet, der Hugh Cornwell snakkesynger oppå kompet av trommemaskiner og en sparsom perk. The Stranglers var helt unike. De er fortsatt helt unike. Her er et av deres fineste øyeblikk.

De skotske harmonitryllefantene har skrevet så mange fine popsanger at de alene kunne tonesatt en hel sommer fra ei frittflytende brygge, drivende non-stop fra kai til kai, verden rundt, mens de satt der og spilte de sanseløst smektende poplåtene sine. På slurba.

To- og trestemte vers og refrenger, og arrangementer luftige som softis laget av frosset helium med jordbærsmak.

Her kunne man lett plukket tjue låter, men kunne gått for hele album, men med sterk sommersol gjennom et forstørrelsesglass rett inn i et øye velger jeg «Ain’t That Enough», løftet fra mesterverket «Songs from Northern Britain» (1997), en av de fineste sommerlåter som er laget, og som kanskje er den enkeltstående låten jeg vet som gjør meg mest snill, om enn for en stakket stund. «Here is a sunrise/ Ain’t that enough?»

Sukk. Jo, det er det.

Jeg klarte egentlig ikke å få skikkelig tak på dette bandet.

Likte de tidlige singlene, men syntes allerede på debuten at de ble påtatt rare og kunstneriske. Forbanna hype, tenkte jeg. Men jeg ga dem opp for tidlig, og måtte bite i meg egen forutinntatthet og dumhet da de slapp andreskiva «Show Your Bones».

Den utvalgte knallerten var sistesporet på skiva, og selv om det kanskje ikke er en distinkt sommerlåt, er den knyttet til personlige opplevelser, og he er det jo jeg som bestemmer, og jeg har dessuten alltid rett.

Sommeren 2006 kjørte jeg over 1200 kilometer Tyskland rundt i en bobil, i heftig hetebølge. Det var fotball-VM og jeg og min reisevenn bodde på campingplasser og grusomme fancamps, og levde utelukkende på masse øl og forskjellige varianter av pølse. Låten som ledsaget oss og hver dag fikk oss i knallhumør: «Turn Into» av Yeah Yeah Yeahs. Ser fortsatt for meg Autobahn, sol og fulle og glade tyskere når jeg hører den. Pur klasse, dette.

«New Zealands R.E.M.» ble de ofte kalt, før de slo noenlunde gjennom, med den nesten prikkfri plata, andreskiva «Submarine Bells».

Hele albumet er spekket med briljant pop, snertne låter og fiffige arrangementer.

Plata ble sågar kåret til årets beste i den daværende viktige og oppegående blekka Melody Maker. Singelen som ledet an var «Heavenly Pophit», en tittel så eplekjekk, så ambisiøs og så frekk at fallhøyden er av mounteverestiske proporsjoner. Da er det selvsagt ekstra stas når låten leverer hva den lover. For dette er himmelsk pop, selv for den mest hardtbankende og gudsfornektende ateist.

De var et av de beste bandene fra Australia på åttitallet, et tiår der det rare landet der nede var trofaste leverandører av masse fantastisk pop og rock.

Her kunne man valgt i blinde, men jeg går for en av singlene på bandets femteskive, «Starfish» (1988), skrevet av frontfigur Steve Kilbey og kjæresten Karin Jansson.

Den eneste poplåten jeg regelrett elsker, som samtidig inneholder synthsekkepipe. Det sier i grunnen alt. For når han Synthsekkepipefar banker på døra, pleier jeg normalt å løpe ut bakdøra og kaste meg i fossen.

Vi kan ikke forlate Harry Kewells og Kenguruenes Rike helt, og iallfall ikke før vi har tatt med en av de mest perfekte popkomposisjoner som er laget.

Låten, som også kom på singel, er åpningssporet på skiva «At First Sight … Violets Are Blue» (1987) og er en poplåt så kraftfull og kul at fy. Gitarene som åpner den så crispy og gigantiske. Og vokalist Dom Mariani synger som en helt.

Etter Big Stars «Thirteen» er dette verdens nest søteste poplåt. En ganske ræva film med tittelen «Young Einstein» ble akkompagnert av et fantastisk soundtrack med utelukkende australsk musikk, og denne utgjør et av sporene. Og akkurat scenen den er hentet fra er fin.

Den mannlige hovedrollen har akkurat oppdaget øl-atomet, det man trenger for å lage øl, og han har snekret tidenes første surfebrett. Så drikker han seg til mots, kaster seg ut i bølgene og prøver å imponere sin utvalgte, alt til tonene av denne perla. Det er så fint, atte!

Og da må man selvsagt ta med den aller søteste av dem alle, den nedstrippa genistreken fra Alex Chilton og Chris Bell.

«Det er få sanger som bedre fanger opp og beskriver ungdommelig uskyld enn denne», skrev en gang Bill Janovitz om låten, frontfiguren i en annen og framifrå trio, Buffalo Tom. Og han har selvsagt helt rett.

«Thirteen» treffer målet med millimeterpresis presisjon, og kapsler inn alt hva det vil si å være ung, dum, frihetssøkende og ehhh… kåt. Er tolket av ufattelig mange andre, men det er ingen som når originalen til tåspissene. Verdens søteste sang. Et mesterverk på to og et halvt minutt. At den aldri ble gitt som singel er fremdeles et av denne planetens aller største og minst forklarlige undere.

For mange år siden gikk det en serie om såkalte «one hit wonders», band eller artister som mer eller mindre assosieres til én enkelt låt, og intet mer.

Her hadde de funnet for godt å ta med det fabelaktige, engelske bandet The Zombies, og laget et helt program om låten «She’s Not There».

Nå ble denne deres eneste hit i USA (i 1964), men herregud, så mye annet og bra de foreviget i riller. Andreskiva «Odessey and Oracle» (1968) er for lengst (og fortjent) kanonisert herfra til månen, og i en rettferdig verden hadde alle som kjøpte «Pet Sounds» kjøpt to eksemplarer av denne i stedet.

«Time of the Season» ble sluppet som singel året etter release og ble også en hit i UK. Låten er like deler soul og pop og er så sjukt bra og fløyelsmykt produsert at den tåler evige ekstrarunder på tallerkenen. Bare de deilige «Ah!»-ene som anfører versene er verdt inngangspengene alene. One hit wonders langt opp i rumpa på alle softisers mor.

Fowley var en speisa eksentriker i ordets vide og brede og sanne betydning.

Mest kjent for sine produksjoner og låtskriving av andres musikk, samt å være en temmelig omdiskutert manager for The Runaways.

Han spilte også inn eget materiale, og blir – med rette – regnet som en av de sentrale i fremveksten av psychedelia. Og her er nok denne låten sterkt delaktig, da teksten absolutt kan sies å ha sinnsutvidende ambisjoner. Men for en låt. Den starter sobert og småfrekt med linja «Summer time’s here kitties», før han sier «And It’s time to take a trip».

Så kommer en lyrisk demonstrasjon av at sterk narkotika ikke bare er bra. «This world’s so bad, you feel so sad/ You gotta take a trip, into a world so glad/ A world of frogs, and green fountains/ And flying dogs, and silver cats, and emerald rats» og så videre.

Men låten, den er helt suveren.

Eddie Cochran-låten er fra helt tilbake i 1958, opprinnelig spilt inn og utgitt som ei B-side, men den skulle senere bli en hit.

Tolket og hyllet av alt fra Beach Boys og The Who, til Alan Jackson og T. Rex. Men versjonen som virkelig drar skinnet av den røkte sommergrillpølsa er den beinharde, buldrende og kraftverksterke versjonen til trioen Blue Cheer.

Den regnes også som den aller første heavy metal-innspillingen som nådde høyt på ei hitliste, helt tilbake i 1967. Og dette er ikke det man setter på til litt lett grilling og slapt fredagskos i hagen med naboer og venner.

Blue Cheers «Summertime Blues» er lyden av grillpartyet som har gått helt av hengslene, der han gærne onkel Dickie kommer kjørende inn i hagen, gjennom hekken, med en opptrimmet dampveivals, før han heller enorme mengder flybensin over grillen, kaster brennende koteletter på alt og alle og erklærer krig mot alt som er koselig. For en fantastisk flott låt.

Originalen er helt knall, en rufsete garasjelåt fremført av det obskure bandet The Flower Children, men det er i The Cramps’ hender den virkelig kommer til sin rett.

Da bandet i sin tid skulle spille den inn, traff de ved inkurie et av sine store idol, Iggy Pop, i en kiosk rett ved studioet. Iggy ble spurt om å synge duett med Lux Interior, og da fant Lux ut at denne låten (som de allerede hadde øvd inn) passet perfekt.

Duetten høres ut som de to vokalistene duellerer i hvem som klarer å være mest kåt, og vinneren er ………. nekter å velge mellom Lux og Iggy! Ehhh… begge!

Vedlagt er det også en spilleliste med alle de ovennevnte låtene og masse, masse mer. Neste kåring ut er en oppramsing av de aller verste sommerlåtene. Der er det pinadø enda mer å ta av. Inntil da: Kos dere i det sommerværet dere har, der dere er!