QUEENS OF THE STONE AGE «In Times New Roman …» (Matador)

De er inne i sitt fjerde tiår som rock’n’roll-band, Josh Hommes livsprosjekt, og dette er deres første i det inneværende, seks år siden forgjengeren «Villains» (2017), og hele 25 år siden den selvtitulerte debuten.

Det har ikke vært enkelt å være Josh Homme siden forrige korsvei, skal vi tro presseskrivet fra plateselskapet Matador, som har vært deres hjem de siste ti årene. Trøbbel på hjemmefronten, venner og forhenværende bandmedlemmers død (Mark Lanegan R.I.P.) og – selvsagt – det evige, og åpenbart uunngåelige, gnålet om isolasjon og ensomhet under pandemien, som virkelig er det mest ihjeltygde temaet i alle presseskriv på kulturfeltet siden andre verdenskrig.

Man må likevel gi Homme tommelen opp for hans metaforiske utlegning om dette i et ferskt intervju med NME. «Når taket på huset lekker så mye at du er redd for å drukne, tenker du ikke først og fremst på å skrive en låt om det, men at du først og fremst må fikse det jævla taket». Og slik har det altså vært i livet hans i fire fem første årene etter «Villains», og først det siste halvannet året har han derfor orket å gyve løs på skiva, med det samme bandet (pluss gjesteopptredener) han har omgitt seg med seg med de siste ti årene.

Personlig var jeg helt enormt begeistret for bandets tidlige bravader og besetninger, og da særlig de tre første skivene, med fjerdeskiva «Lullabies to Paralyze» med i folden på en ekstra positiv dag. Ellers synes jeg Hommes arv i musikken er mest høyverdig i andre konstellasjoner, der særlig Kyuss tindrer høyest på himmelen. Hans gitar- og produksjonsarbeid hos Screaming Trees og Iggy Pop har også vært minneverdig, selv om samarbeidet med Iggy ikke helt svarte til forventningene.

I QOTSA har skivene derimot blitt mer og mer speisa, der trangen etter å fornye seg og søke etter nye veier å stake opp sound og låtskriving har sendt oss i mange sprikende retninger, der resultatet har blitt skiver jeg har opplevd som rotete og tidvis regelrett masete. Dette ble ekstra tydelig da de turnerte i en anledning av reutgivelsen for debuten våren 2011, og de plutselig hørtes fengende og, på en kul måte, tunge igjen.

Derfor føles ikke ei ny QOTSA-plate like viktig og spennende (huff, det høres følt ut, men dere skjønner) ut som det én gang gjorde, da de siste platene fort har tatt veien ut av spilleren og inn i hylla, i kø bak de tre første. Men det er jo Homme, og da er man uansett nysgjerrig.

Åpningssporet «Obscenery» er i så måte en knallert av en Homme-rakett, med karakteristisk riffing, refreng med falsettvokal og et massivt sound av flere lag gitarer. Jøss, «Er Han far tilbake i storform?», rant det meg umiddelbart i hu.

Låten er mye bedre og mer tiltalende enn singlene «Emotion Sickness» og det litt mislykkede Bowie-goes-heavy-forsøket «Carnavoyeur», og skiva følger opp med den ferske singelen «Paper Machete». En hard, kontant og tøff rakett av en låt, som også får godt selskap i en spretten sak som «What the Peephole Say».

Dessverre er skiva som sådan mer av det strenge, rare og slitsomme enn av det tøffe og kontante. Det er tilløp her og der, men jevnt over er det et album jeg frykter kommer til å lide samme skjebne som de tre foregående, altså at nysgjerrigheten ebber ut og blir erstattet av en trang til å skippe og sette på gamle skiver, snarere enn å dykke dypere ned i den nye.

«In Times New Roman …» er verken skuffende eller overveldende. Den er bare nok ei skive som høres ut som ehh … nok ei skive fra Josh Homme. Og det er mindre enn jeg håper på og forventer. Dessuten skal det være åpenrom etter bruk av ellipse, slik det ikke er i tittelen. Slikt må man researche seg frem til, og i særdeleshet når man tar i bruk begrep fra bokstavfontenes univers i tittelen. Flat firer.