JJ GREY & MOFRO «Olustee» (Alligator Records)

Begrepet multitalent passer sjeldent godt på JJ Grey. Da refererer jeg ikke til at denne karen fra Florida produserer sprit (som selges over disk) på siden av artistkarrieren.

De fleste andre ville nemlig aldri ha kommet seg opp fra spagaten, etter å ha siktet så bredt som låtskriver. Grey virker derimot til å ha funnet fotfeste i en rekke sjangre, og danser mellom dem med den største selvfølge.

Å spille coverlåter bak hønsenetting på barer i sørstatene tror jeg kvalifiserer som «livets harde skole». Her har nok Grey gjennom mange år lært seg å beherske mye forskjellig, for å unngå deng på parkeringsplassen etter stengetid.

Åpningssporet «The Sea» er en nydelig folkballade med tårer i øyekroken. Men så er festen i gang. Soul, blues, funk, americana og rock – alt det bra du forbinder med de amerikanske sørstatene – serveres med plenty av søt og god saus. Og som den formidable sangeren han er, ser JJ Grey ingen grunn til å senke temperaturen.

AZIZA BRAHIM «Mawja» (Glitterbeat Records)

Man beskriver ofte låter med én følelse, være det seg sentimental, munter, aggressiv eller noe annet. I Aziza Brahims musikk er ikke disse følelsesbarrierene en del av regnestykket.

Artisten fra det vestre Sahara evner å skrive låter som rommer både glede og sorg. Tempoet kan være rolig, men energien høy. Stemmen kan være dempet, men dirre av intensitet. Når Brahim i tillegg lager melodier som er både uforutsigbare og iørefallende, er det bare å legge seg ned og la lydbølgene skylle over kroppen.

På 47-åringens femte studioalbum fortsetter hun å strekke og dra i afro-bluesen. I bunnen av melodiene ligger det rytmer i mange forskjellige mønstre, og bassen sørger for en varm og behagelig puls. Musikken blir dermed en kroppslig opplevelse, ikke bare en emosjonell eller intellektuell øvelse.

BARREN WOMB «Chemical Tardigrade» (Fucking North Pole Records)

Til å være to skikkelige sinnagubber, er det jaggu gøy med Barren Womb.

Selv om man spiller hard musikk, er det lov til å leke seg. Og man kan forfatte tekster om alvorlige tema, men allikevel ha en humoristisk tilnærming. Dette har nordlendingene i Trondheim-eksil, Timo Silvola og Tony Gonzalez, ikke bare forstått, men perfeksjonert gjennom en rekke utgivelser.

Begrepet frihetsrock favner vidt, og Barren Womb havner definitivt under denne paraplyen. Jeg klarer liksom ikke å se at duoen møter opp på øving, og legger masse begrensninger på seg sjøl.

Bandets energinivå får de fleste hardcorepunks til å fremstå som valiumpoppere. Er det duoens eksplosive kjemi som gjør at de fortsetter å levere smell av topp kvalitet? Her leverer i alle fall Barren Womb sine tøffeste gitarriff, villeste trommebreaks og beste «allbrølrefreng» til nå.

THE SLEEVEENS «The Sleeveens» (Dirtnap Records)

En fin miks av pubrock, powerpop og punk – sånt noe skulle man gjerne hatt mer av. Heldigvis sørger The Sleeveens for 11 runder å skåle til, på ei debutplate der baren aldri stenger.

Faenskap og godt humør er en ypperlig kombinasjon, og Stefan Murphy mangler verken pondus eller glimt i øyet. Den store iren mange kjenner som soloartist, gjennom nylig norgesbesøk, pluss tidligere band The Mighty Stef og Count Vaseline, trengte åpenbart en ny ventil kreativiteten.

The Sleeveens er bandet med høyest rock’n’roll-faktor i Murphys karriere. Og det sier ganske mye. Om du liker Dr. Feelgood, The Undertones og The Reigning Sound er det bare å kaste seg ut på dansegulvet.