AROMATIC OOZE
Little Henrick, fredag
Det første man ser på vei opp til Little Henrick-scenen er en lang kø med en mistenkelig stor prosentandel Blårock-stamgjester. På scenen står det en liten flokk Blårock-ansatte. Denne gangen var det derimot stilig rock og ikke herlig bayer som skulle serveres.
Aromatic Ooze er blant de ferskeste tilskuddene i Tromsøs bandpark, og samtlige medlemmer (så vidt jeg kunne observere) er eller har vært tilknyttet bartendermiljøet på utestedet Blårock.
Det neste man burde spørre seg er hva pokker de egentlig har i tappetårnene på det utestedet, for dette var virkelig en musikalsk overraskelse av det særdeles hyggelige slaget, når man endelig fikk sjansen til å høre dem live.
Som et slags femhodet rockmonster med lime under fingerneglene, ølkliss under skosålene, flaskeåpner i beltehempen og en Fernet i hvert bein(?) sparket de i gang med albumåpneren fra sitt selvtitulerte album (2022), «Shifting Dreams», en herlig potpurri av god, gammeldags garasjerock, psykedelia, og alt annet som er godt.
Dette ble oppfulgt med en låt jeg ikke har hørt tidligere, men som bygges rundt et riff som går i den småskeive taktarten 5/6. Hvem tror disse de bartenderne at de er? Dream Theater eller Frank Zappa? Utrolig kult var det uansett, dandert med lange, hypnotiserende psykedelia-innslag med smakfull gitarstøying.
Dette skal ha vært tromsøbandets siste opptreden med denne besetningen, da vokalist Sindre Lund Kielland er på tur ut av bandet. Hvem som tar over er visstnok enda ikke kjent, men keyboardist Lisa Bakkelund gjorde også en svært god jobb som hovedvokalist på flere låter, når hun ikke crowd-surfet eller nonchalant røykte sigaretter på scenen mens gitaristene hogde på som om de hadde stjålet riffene. Her fikk jeg også nesten litt fornemmelser av band som Sonic Youth og Stereolab i vokaltilnærmingen, som aldri er feil i min bok, og uten sammenligning for øvrig.
Konsertens første halvdel er det egentlig lite å si noe på, og kunne stått til en sterk femmer alene. Det er tydelig at de har studert kildematerialet fra spillelisten i baren godt, når det gjelder bandets musikalske referansepunkt og mulige inspirasjonskilder, for dette låter både autentisk og ekte.
Litt senere i settet virket det som energien dabbet noe av, uten at det i seg selv gjorde noen stor skade, men jeg tror godt at litt mer aktiv kontakt med publikum kunne løftet stemningen ytterligere, og beholdt den i taket helt fram til mållinja. En liten muntlig anerkjennelse til Pink Floyd før coveren «Lucifer Sam» hadde eksempelvis ikke vært direkte skadelig.
Når det er sagt leverte de et sterkt sett, og er et nytt tromsøband man bør se opp for videre, og gjerne på en litt romsligere scene. Sterk firer.