Siste dag med rock, øl, sjømat og gøy i fjæra, og vi lar oss selvsagt ikke stoppe nå! Klart vi skal bort i Bukta én dag til! Som den store filosofen Maria Haukaas Mittet så klokt og vakkert sang: «Hold on Be Strong»!
Og da lurer dere selvsagt på om hvem i alle dager alle disse artistene som spiller i kveld er, hvilke skiver du bør sjekke ut med dem, og hva du skal se opp for. Klart du gjør!
Det er selvsagt ingen som helst slags grunn til å bli desperat nå, for den kloke, snille, superbe, nydelige og meddelsomme mannen Egon Holstad har allerede gjort jobben for deg, og vil – tradisjonen tro – guide deg nennsomt gjennom programmet. For en drømmemann, han der Egon-duden er!
Telegrafbukta
Kl. 17.30 KRISTIAN KRISTENSEN
Før i tida pleide de mest innbarka tromsøværingene å møte opp på kaia for å banke bonan fra Harstad når de ankom byen. I dag er dette erstattet av ren og kjærlig gjestfrihet, der de attpåtil bæres på gullstol til Telegrafbukta. Det vil nok de aller fleste mene at er et fremskritt.
Harstadværingen Kristian Kristensen er noe av en komet fra den norske popscenen, som gikk fra litt åtgaum under The Voice til å skrive kontrakt med Warner Music, gi ut soloskiver og motta Musikkforleggerprisen samt notere seg for Spellemann-nominasjon.
Mellom slagene har han også medvirket i Bremnesmusikalen «Bare Bremnes» på Hålogaland Teater og nå sist var han en av de utvalgte artistene i Hver gang vi møtes/gråter.
Et tosifret antall av låtene hans har over en million avspillinger i strømmetjenester, så det er ingen overdrivelse å si at han truffet bredt med sin popmusikk, der alt fra nordnorsk visekunst til R’n’B og hip hop smeltes sammen med hans karakteristiske falsett.
Warner Music selv lanserte ham med merkelappen «Kristian med den store stemmen og det varme hjertet», myntet på tekstene hans som tidvis er enormt personlige og selvutleverende.
«Det er ingenting som gjør meg så glad som å høre trist musikk. Og jeg blir deprimert når jeg hører glad musikk», uttalte han i et intervju med Aftenposten i fjor. Og der er vi selvsagt enige.
Anbefalt skive: Hans ferskeste, ordentlige plate (den fra HGVM teller ikke), fjorårets «2003».
Se opp for: Den forhenværende festival- og bookingsjefen i Bukta, Robert Dyrnes. Han er i Tromsø nå, for å spise lasagne på Allegro i Tromsdalen, og for å spise sjømat og kose seg i Bukta, nå helt uten ansvar. Men når Kristensen i tittelsporet fra «2003»-plata synger «Kan æ rygge tilbake til 2003?», vil det tilte fullstendig for Dyrnes.
«Tilbake til 2003, din jævla knallis! Vet du at Bukta startet i 2004, og at dette er den tjuende festivalen som går av stabelen? Så vil du tilbake til tida FØR?!?! Jeg skal faen meg gi deg rygging – på havet!», roper han, før han tar til orde for å gjeninnføre tradisjonen med å banke harstadværinger på kaia.
Kl. 19.10 SHAME
Brixton-bandet var knapt kommet ut av tenårene da de spilte i Paradisbukta i 2018, rett i etterkant av den hypede (i engelsk musikkpresse i hvert fall) debuten «Songs of Praise». «Småkoselig, men en litt middels affære», skrev vår anmelder Stig Jakobsen den gang, men tilføyde likevel at «Jeg gleder meg til fortsettelsen», da han mente det var haugevis med talent, så mye at han dro paralleller til Erling Braut Haaland.
Nå har kanskje sistnevnte tatt det største steget av de to siden den gang (Haaland, ikke Jakobsen), men Shame har likevel ikke ligget på latsiden. På de fem årene som har gått, der to av dem har vært under en pandemi, har de sluppet ytterligere to skiver, og er fortsatt et band som begeistrer, ikke minst – og særlig – i britisk musikkpresse, et sted der de har for vane å slakte og dra band ned allerede på tredje singel.
De har fått merkelappen postpunk kastet etter seg, men det er mer et begrep skapt til å forvirre enn å forklare. Vi kan heller si at dette er musikk av den kontrollert hengslete typen (som man før kalte indie), som spenner fra slentrende pop til kontante rockenergipiller, og der de tidvis høres vel så amerikanske som engelske ut i soundet.
Anbefalt skive: Av de tre er jeg mest begeistret for debuten og sisteskiva, så her kastet jeg kron og mynt, og landet på å anbefale sisteskiva, «Food for Worms» fra i år.
Se opp for: Frps ordførerkandidat Bjørn-Gunnar Jørgensen, for nå er han lei av alt dette kommunistiske pjattet om skam. Og nå når skammen har nådd fjæresteinene i Kultur-Tromsø, blir det for meget, som om ikke kultur var dyrt og masete nok fra før.
«Kjøttskam!? Grrrr! Bilskam? Grrr! Strømskam!? Grrr! Røykeskam!? Grrr! Juleskam!? Grrr! Miljøskam!? Grrr! Flyskam!? Grrr! Oljeskam!? Grrr! Jeg skammer meg faen ikke! BORTSETT FRA NÅR JEG BETALER BOMPENGER, DA!», skriker han mot scenen, før han bryter ut i en a cappella-versjon av Edit Piafs «Non, je ne regrette rien», mens han røyker sigar med begge hendene og spiser medbragt, innsmuglet biff tartar av panda.
Kl. 20.50 HONNINGBARNA
Honningbarna er for lengst anerkjent som et framifrå liveband, og dette blir fjerde gangen de spiller på Bukta (spilte også i 2011, 2013 og 2017). Da de spilte her i 2017, skrev en vaskeekte helt av en lokal journalist følgende presise tekst om dem:
«De er sørlandsborgerskapets utakknemlige sønner, som tråkket i salaten og knuste mammas drømmer, lett parafrasert etter Michael Krohn. Et band fra Søgne i Vest-Agder, som spiller punkrock og har en frontfigur som skriker ut aggro verselinjer bak en cello, er ikke hverdagskost, men Honningbarna har altså klart å få denne sprø eliksiren av selvmotsigende komponenter til å funke.
Bandet har turnert ekstremt flittig, og er mer kjent for å mane frem blodsmak i kjeften hos publikum, enn en smak av honning. Det beste fra Søgne siden 1981, som var siste gang den legendariske trestegløperen Kristen Fløgstad tok en imponerende norgesrekord med utrolige 14.94 meter».
Snakker om å treffe spikeren på hodet med tekst! Lokal musikkjournalistikk FTW!
Anbefalt skive: Bare for å være retro og vise skikkelig oversikt, går vi for «La alarmane gå» (2011), debutskiva, som også ga dem en Spellemannpris i kategorien rock.
Se opp for: SVs ordførerkandidat Pål Julius Skogholt. Han synes jo det er litt stilig at disse søte små barna fra sør synger om å fri Palestina, at vi må passe oss for at yankees-ene kommer og at samfunnets forjævlighet og vinden ifra høyre snart må snu, men han klarer liksom ikke å glede seg skikkelig, for, som han vræler av fulle lungers kraft:
«De må da for faen kunne synge på nynorsk, og ikke dette danske imperialistimportsølet av et «språk» som bokmål er, for ALLE vet jo at Ivar Aasen er Norges første punker!!!».
Det hjelper ikke at partikollega og Honningbarna-fan, Sigrid Bjørnhaug Hammer, febrilsk prøver å roe ham ned, og i særdeleshet ikke når trikset hun anvender er det samme som Lillebjørn Nilsen pleier å bruke på politiske motstandere, altså å tømme øl i hodet på ham.
Kl. 22.30 MADRUGADA
Bandet trenger selvsagt ingen presentasjon, og i særdeleshet ikke for Bukta-publikummet. De spilte her begge de to første årene (2004 og 2005), samt i 2008, året de ble oppløst. Etter comebacket har de gjestet byen flere ganger, men ikke i Telegrafbukta, så man kan lett si at dette er et etterlengtet comeback for det som må kunne sies å være en aldri så liten hjemmebane for bandet (Sivert Høyem har da også spilt på festivalen fem ganger; i 2004, 2007, 2010, 2012 og 2018).
De er lett et av tidenes beste norske rockband, og deres status er like berettiget og fortjent som den er enorm. De seks studioskivene deres er som nasjonalskatter å regne, og representerer en av de sterkeste katalogene som er meislet ut i riller her på berget. Can you read me, Alf «Affe» Prøysen?
Dessuten er de gigantiske live når de (som oftest) treffer planken, og komboen Bukta og Madrugada pleier å være et sikkerstikk der band + publikum representerer et regnestykke à la 2+2 = 1.000.
Anbefalt skive: Det er jævlig vrient å plukke ut den beste skiva deres, men med en kanon mot tinningen går jeg for det som var deres svanesang i første runde, nemlig den selvtitulerte mastodonten «Madrugada» (2008).
Se opp for: Helge Nitteberg, sjefredaktør i avisa som vil være en ærlig talsmann for smaafolks sak. For han eeeeeelsker å spille kassegitar og synge på fest for smaafolket, og derfor har han vært i Bukta i forrige uke og gravd ned en kassegitar, og når «Majesty» kommer fra scenen, tar han «tilfeldigvis» opp gitaren, stiller seg på haugen mellom de to største scenene og synger låten høyere enn PA-anlegget, så selv plastglass sprekker hos smaafolket. Deretter vil han gå rundt i smaafolkpublikummet med en hatt og kreve inn penger for jobben, med henvisning til «Vær varsom med sjefredaktøren»-plakaten, som han har skrevet selv.
Paradisbukta
Kl. 18.20 SIGNE MARIE RUSTAD
Som en svært klok lokaljournalist skrev da han anmeldte hennes andreplate «Hearing Colors Seeing Noises» (2016): «Signe Marie Rustad på sitt beste forener den britiske folkscenen fra syttitallet med amerikansk country på ypperlig vis. Jeg liker også at hun tør å være så dristig og vågal som det faktisk er å lage noe så nedstrippa og nakent. Hennes beste låter er også sterkt gåsehudfremkallende».
Og det er jo så rett, så rett fra den svært kloke journalisten. I mellomtiden har hun sluppet ytterligere to album, der hun har tatt musikken mer ut i et poppa og eksperimentelt landskap, til stående ovasjoner fra en rekke anmeldere. Burde være en finfin start på ettermiddagen fra Buktas kuleste scene.
Anbefalt skive: Jeg går for nevnte «Hearing Colors Seeing Noises», simpelthen på grunn av låten «Mexican Standoff», en helt enestående og vakker låt som du aldri vil skal stoppe.
Se opp for: Ordfører Gunnar Wilhelmsen, for nå er han i ferd med å fly i flint fordi han så langt ut i festivalen som dette enda ikke har havnet som hovedperson under én eneste «Se opp for». Så nå blir det månelyst her, og derfor er det en overhengende fare for at han vil entre scenen og erklære hele Bukta som Tromsø kommunes nye lokasjon for hav- og landvind, samt at det skal måkes på land såpass med masser av havbunn at det kan bygges en arktisk alpinpark i høyden.
Kongstanken er således å skjære Telegrafbukta med vinkelsliper og slepe den til Grøtsund. Det skal selvsagt legges ut på anbud, til seg selv og broren, mens tangrestene i fjæra skal selges av kona. «Sameksistens, folkens! Alle næringer lamme alle!», roper han entusiastisk, mens han ser utover sitt kommende kongerike.
Kl. 20.00 BO MILLI
Hun er et relativt ferskt navn på plakaten, og har foreløpig bare gitt ut en EP og et knippe singler, men de har til gjengjeld blitt gjenstand for mye oppmerksomhet. Utenlandske whenthehornblows.com sammenlignet henne med Phoebe Bridgers, mens singlene hennes i Norge har blitt listet i både P13 og P3.
Under by:Larm i fjor trakk mange frem nettopp henne som Det Nye Store, og hun har blitt portrettert av Dagsavisen. Den unge Karmøy-dama har dessuten et brennende engasjement for miljøet og har engasjert seg gjennom både sivil ulydighet og via musikken hun lager. Som vi sier i nord: Hun walker som hun talker. Dette er neppe det siste vi ser og hører fra henne.
Anbefalt skive: Sjekk ut singlene hennes. Alle ligger ute i strømmetjenester.
Se opp for: Alle de rettskafne som de siste ukene har vært rasende for at Riddu Riđđu-festivalen tillot kurs for sivil ulydighet på festivalområdet sitt. Når de nå hører at Bo Milli er en sånn umulig rebell, vil de i god tid før konserten ta seg inn i Bukta fra sjøveien og lenke seg fast foran scenen, for å få konserten hennes stoppet. «Med ondt skal ondt fordrives!» er slagordet. Men da hadde de ikke tenkt på tusenvis av publikummere og Bo Milli-fans bevæpnet med øl. Dette kan bli stygt. Og gøy.
Kl. 21.45 MURDER MAIDS
Debuten deres, «Knives Out» (2021) var et sjokk, og oppfølgeren «Dance Or Die» fra tidligere i år var også helt knall. Som en helt sinnssykt vis mann skrev i en avis her i byen: «Dette er i begrepets rette og opprinnelige forstand komplett kompromissløs og ekstremt hard rock røsket ut av en annen tid og sluppet ned over samtiden som ei kulturell atombombe der de «ctrl+alt+delete»-er alt. […]
Det kuleste er at midt i dette heidundrende øset av fuzz og blodtørstig gladvoldsaggresjon, er det elementer av så vel metal og hardcore, som det også er av kontant powerpop. For de skriver dritbra låter, og de smeller dem av som seriekoblede kinaputter».
Som jeg skulle sagt det selv! Det kuleste er at de ofte holder standarden live også. Har de dagen, og det har de ofte, er de skremmende gode.
Anbefalt skive: Begge er knall, men det må nesten bli debuten «Knives Out».
Se opp for: TIL-trener Gaute Helstrup. Når han skjønner at frontfigur Noah Valentin Foshaug er fra Rundhaug i Målselv, og dermed er for et lokalt talent å regne, vil han og klubben tilby ham 5.000 kroner i året for heller å spille på TIL enn i band. Blir han en suksess, og det blir han selvsagt, han har jo mer energi enn Roar Christensen på anabole steroider ment for elefanter, vil han kjapt gis bort til Bodø/Glimt, i bytte mot panfløytisten i Kråkesølv.
Little Henrik
Kl. 18.20 BARNEVÆNNLIG
Kl. 20.00 TREHOLT
Kl. 21.45 RICK GROVE