Mariannes fem utvalgte:

«Synnøve og Vanessa»

Året er 2017. Det har så vidt gått ett minutt av det som er den aller, aller første episoden av det jeg i utgangspunktet trodde var babe-versjonen av Tusvik og Tønne. Så feil kan man ta.

Moteekspert Vanessa Rudjord forteller fortvilt hvordan hun feilbehandlet soppinfeksjonen i underlivet ved å svelge åtte stikkpiller, som egentlig skulle et helt annet sted. Bestevenninne, ryddeekspert og tidligere Elle-kollega, Synnøve Skarbø, parerer med sin vittige sopp-historie. Denne fra utlandet. Under en ferie klarte hun nemlig å si, med flau stemme, til den engelskspråklige apotekansatte «Do you have something for mushroom in the pussy». Ingen pinlig stillhet. De to damene kjører på.

Anslaget er satt og siden da har jeg vært fast lytter.

Stram «regi», god klipping og trolig en hel del «killing of darlings» gjør dette til den beste «skravlepoden» der ute. Enten det snakkes om kropp, mat, barn eller depresjon gjøres det med humor og selvopplevd innsikt uten at det blir verken for utleverende eller overflatisk.

En hårfin balanse der altså, som jeg mistenker kommer av at disse to verken er influensere eller komikere, men i utgangspunktet har redaksjonell mediebakgrunn og dermed en viss forståelse av hva som fenger lytterne og ikke.

En vellaget guilty pleasure av en podkast som aldri blir kjedelig.

«The Witch Trials of JK Rowling»

Da jeg var åtte år satte Harry Potter satte fyr på min leserglede, det var altså så sinnssykt fantastisk dette magiske stedet denne alenemoren hadde funnet på. Jeg ble så oppslukt at jeg kunne sette med ned med en av bøkene og ikke vende tilbake til det virkelige liv før mange, mange timer senere.

Det er jeg utvilsomt ikke alene om.

Jeg ble voksen i takt med Harry, Hermine og Ronny og disse bøkene satte store spor i min barndom.

Derfor gleder jeg meg enormt til den dagen min sønn blir gammel nok for å ta del i dette. Til han skal få lese om gumper, smørterøl og Diagonallmenningen.

Men å ønske det kan av noen oppfattes som kontroversielt. På grunn av uttalelser forfatter Joanne Rowling har kommet med, hovedsakelig på Twitter, er det mange som mener at alt hun har rørt ved er besudlet og umulig å like.

Men hvorfor? Hva har Rowling sagt og skrevet? Og hva ligger til grunne? Hva skjer egentlig med verdensbildet vårt når man store grupper slår seg sammen og bedriver heksejakt på personer man er uenig med? Og hvor går egentlig grensen for hva som kan kalles kontroversielt?

Rowlings livshistorie, woke-tematikk og kanselleringskultur diskuteres gjennom et eksklusiv intervju med forfatteren selv, men også en hel del andre.

Programleder Megan Phelps-Roper, som selv har bakgrunn som kristenfundamentalist, har et solid grep om et utrolig komplisert og brennbart tema, som fortelles på uforutsigbart vis og med eksklusive førstehåndskilder fra alle sider av debatten.

«You Must Remember This»

Sangtekstlinjen fra «As Times Goes By», «Casablanca»-låten, eksemplifiserer denne referanse-spekkede og pompøse podkasten om Hollywood og side man kanskje ikke kjenner så godt til fra før av.

Klarer man å svelge programleder Karina Longworths overkant svulstige og sensuelle fortellerstil (jeg er hele tiden redd hun skal bryte ut it «Happy Birthday, Mr. president» og tillater seg å leve seg inn i historiene hun forteller vil man få en helt fantastisk lytteropplevelse.

Longworth har en unik evne til å dra paralleller mellom personer, hendelser, samfunnsendringer, fortid, nåtid og fremtid og man føler at man klokere uten å anstrenge seg, noe som jeg mener er den ultimate vinneroppskriften til en historie-podkast.

Podkasten er delt inn i sesonger – og de tre aller, aller beste er «Make Me Over» – om sammenhengen mellom Hollywood og skjønnhetsindustrien, «Six Degrees of Song of the South», som tar for seg Disneys mest kontroversielle film – og en av svært få som ikke er lett å få tak i den dag i dag og «Dead Blondes» om 11 Hollywood-blondiner, veldig kjente og mindre kjente, som døde på uvanlig eller spesielt tragisk vis.

Dette er historietimene du alltid har drømt om å være en del av.

«Wiser Than Me»

Hva har skuespiller Jane Fonda, sanger Darlene «All Alone On Christmas» Love og forfatter Isabel «Åndenes Hus» Allende til felles? Jo, de er alle tre kvinner over 80 år som har levd over snittet begivenhetsrike liv og lever for å fortelle om det. De er også gjester i ekstraordinært kule Julia Louis-Dreyfus (Seinfeld og Veep) sin intervjupodkast hvor hun snakker damer som har opparbeidet såpass med livserfaring at de har en ting eller ti å lære både henne og lytterne.

I tillegg til å snakke om bølgedaler i deres lange karrierer har de også unike perspektiver og uredde tanker om det som skjer i dagens samfunn og det å bli eldre.

De er vittige og frittalende – og forfriskende lite selvhøytidelig i likhet med programlederen som har svært interessante innspill og som våger å stille vanskelige spørsmål på en måte som innbyr til åpenhjertighet.

«Stil»

Jeg må bare få sagt det – først som sist – at dette ikke er en podkast som kun handler om sminke og mote. Langt ifra. Både bildet og navnet er villedende i så måte. Her er det ordet «Stil» i dets aller bredeste og utvidede forstand.

Om smak, estetikk, kunst og historie. En episode om vin, handler både om vinsmaking, vinenes historie, vinen i populærkulturen og alkoholvaner. En annen, som tilsynelatende handler om Pete Davidson som klesforbilde, handler om så mye mer – den handler om utviklingen av amerikansk komedie, historien til Satuday Night Live og hvordan kjendisers privatliv håndteres av media.

Måten disse episodene er skrevet på er rett og slett genial, og det ligger masse research til grunne, solid presentert av programleder Susanne Ljung.

Samtlige av disse kan strømmes der du lytter til podkaster.

Egons fem utvalgte:

«Dolly Partons America»

Dette er muligens litt som å anbefale Dolly Parton selv, altså påpeke det selvsagte, men denne podkasten er vel så mye en innføring i amerikanske musikkhistorie som det er et dypdykk i Dolly liv og karriere. Det har egentlig null å si om du er fan av Dolly Parton eller ikke, men det hjelper selvfølgelig på.

Denne er så bra laget, og høres så påkostet og gjennomført ut i alle ledd, akkurat som Dolly selv er. Det kule her er at Dolly deltar aktivt og er svært så meddelsom med sitt innerste, samt at de har fått tilgang til musikken. Det høres likevel ikke ut som at hun styrer showet, men heller at hun stoler veldig på konseptet, noe hun også har all grunn til, for dette er helt eminent.

De ni episodene er helt superbt satt sammen, og du både ler, gråter og koser deg mens en av de mest markante, kuleste, smarteste og elskelige personene i showbiz og musikk guider deg gjennom det. Den beste musikkpodkasten i hvert fall jeg har hørt.

Selma og pappa

Norges flinkeste forteller, Joachim Førsund, fortsetter å fortelle historier om mennesker han mener du fortjener å bli, eller bør bli, kjent med. «Selma og pappa» kom denne uken og er en både rørende, opprivende og fin fortelling fra baksiden av alle tall og statistikker om familiegjenforening og -adskillelse.

Mange bør høre denne, ikke minst de som mener at regler er regler, og at man ikke skal kunne vurdere menneskelige hensyn og hensyn til barn, bare for at en paragraf er en paragraf. Historien til Selma, faren hennes og resten familien er mildt sagt opprørende og vond å høre på, men samtidig veldig fin, da Selma selv er så god. Det blir heller aldri sutrete eller selvmedlidende, bare veldig forklarende fra innsiden av noe man normalt bare leser om i avisa eller ser flyktige innslag om på Dagsrevyen. Her blir vi godt kjent med menneskene.

Det Førsund er aller best til, er å gi samfunnsaktuelle tema en personlig nærhet, der du skjønner det opplagte, nemlig at det er mennesker av kjøtt og blod vi snakker om, og gjennom hans fortellerteknikk, kommer vi nært innpå dem, uten at det noen gang blir kleint eller føles intimitetsinnvaderende. Lun humor inn i det tragiske føles helt naturlig, uten at det i ett eneste sekund er fjollete. Dette er antifjollete.

Han gjorde det med bravur i «Det svarte flagget», «Ari», «Familiene på Orderud», «Tobias», «Balladen om Håkon Banken og ikke minst i den hårreisende gode «Mannen i Thereses gate», og her fortsetter han i kjent stil. Den litterære og myke fortellerstemmen, den neddempede og stemningsfulle musikken og de hverdagslige samtalene om de alt annet enn hverdagslige temaene, glir sømløst over i hverandre.

Life of the Record

Dette er en skikkelig nerdepod for musikkelskere, der hver sending tar for seg et album hver. Akkurat dette er i seg selv ikke spesielt originalt, for det finnes et utall podkaster der ute som gjør akkurat det samme. Det som er spesielt her, er at hele podkastens fremdrift gjøres av stemmene som selv var med å lage skivene, som spilte eller var med på turneer, eller i hvert fall de som fortsatt er i live og er sannhetsvitner.

Ingen narrator. Ingen eksperter. Ingen forklarende programleder. Bare de som selv var med å lage skivene, eller som kjente dem godt, snakker, og det er dette som gjør den unik. Her finnes Marianergropen-dype dypdykk i alt fra debuten til Violent Femmes, til Elliot Smith-skiver, Built To Spill, John Prine, Heatmiser, L7, Low, The Replacements og så videre.

Det er dog lite om platene til The Beatles, The Rolling Stones, Metallica, Michael Jackson, ABBA, Led Zeppelin eller Elvis, men det finner men jo haugevis av på YouTube og lignende. Dette er rent gull for dem som ønsker å vite ALT om de respektive skivene de tar for seg.

Rekommandert

Kristopher Schaus vitebegjærlige podkast har blitt sendt i flere år allerede, er still going strong, og vil bikke et tresifret antall episoder i løpet av året. Hele podkastens idé er at programlederen selv er interessert i temaet som legges på bordet, og så inviterer han inn gjester som kan fortelle ham, og lære ham opp, alt sammen innspilt live foran publikum. Ergo lærer du masse av å høre på.

Sendingene er selvsagt veldig avhengig av gjestene, men det kule her er at langt på vei de aller fleste av dem ikke er spesielt kjente for allmuen, men heller innen sitt eget fagfelt. Forfatter og folkeminnegransker Thor Gotaas er en gjenganger, (hør den helt spektakulært gode, og prisbelønte, episoden om Oddvar Brå) men ellers er det stort sett folk vi andre ikke har hørt om. En personlig favoritt er Anders Bache, forfatter og arkeolog innen polarforskning, som har gitt sine bidrag til tre av sendingene. De er alle uhyre interessante og ditto underholdende.

Podkastens styrke er likevel Schaus evne til å stille de gode og dumme spørsmålene man selv ikke ville turt å spørre, og dermed blir du veldig med som lytter også, simpelthen fordi du føler at du lærer noe underveis. Måtte det bli hundre nye episoder.

No Dogs in Space

Nok en musikkpodkast (man burde selvsagt egentlig heller høre på musikk). Paret Carolina Hidalgo og Marcus Parks loser seg gjennom sin egen platesamling, med volumet og adrenalinnivået på topp. Her er det deres egne og høyst subjektive meldinger om skiver og artister som gjelder, men de gjør også solid research foran episodene sine.

Særlig Hidalgo er veldig god, mens partner Parks i lengden kan bli litt enerverende, ikke minste siden han ler på inn- og utpust hele tiden. Det er i hvert fall ikke sutring, men pur kjærlighet, og det er jo absolutt noe å ta med seg.

De tar først og fremst for seg det de selv digger, der flere program blir viet artister, band og fenomen de brenner hardt for, og hvor alt fra Beastie Boys til The Cramps, Velvet Underground, Joy Division, Ramones, The Stooges, Suicide, Patti Smith og så videre behandles, med små snutter av musikk som lydmessige støttehjul.

De snakker jævlig fort og intenst, så det er helt fullstendig umulig å høre den på kjappere speed (noe som i tillegg gjør at all musikken høres ut som Smurfene).