NULLSKATTESNYLTERNE «Æ må ut» (Nosebleeder Records)

Comeback er – med noen sjeldne, hederlige unntak – lik skuffelse. Rock er øyeblikkets magi, og ikke noe man nødvendigvis kan gjenskape ved å følge samme oppskrift som forrige gang.

Mange gjenforente band har tryna på vei ut av dvalen, uavhengig av motivene. Noen trenger penger inn på konto. Andre trenger å booste midtlivskrisa med andre ting enn hjemmebrygging, ny elbil eller et plutselig anfall av treningsnarkomani.

Det er ingen grunn til å mistenke Nullskattesnylterne for noe av dette, på gjengens første album på 16 år. Det låter riktig nok som om namdalingene er desperate etter å komme seg ut av huset, derav albumtittelen. Men jeg mistenker at årsaken bak desperasjonen faktisk er å møtes og spille sammen igjen.

Vi lyttere flyter med på en nydelig energibølge gjennom «Æ må ut». På tross av at denne gjengen nærmer seg status som «godt voksne», har Nullskattesnylterne fortsatt maur i buksa. Derfor låter det aldri sidrumpa, men derimot passe fremoverlent.

Man kan allikevel ikke flyte på energi og humør gjennom ei hel skive. Så Nullskattesnylterne leverer, oppsiktsvekkende nok, det klart beste knippet med låter siden oppstarten for 33 år siden. Jeg ville faktisk ikke ha fjernet et eneste av de 11 sporene – noe som alltid er en fristelse i disse digitale spilleliste-tider.

Gitarriffene ruller som ei kjøttkvern, med innstillinga satt på «grov». Vokalist Torkil Torsvik har trimma trønderrockstemmen godt. Jeg kan ikke skjønnet annet enn at det oser karsk og rullings av mikrofonen.

Tekstene er av typen «levd liv», dog uten sentimental nostalgi i bunn. Siden det er mye positivt lada temperament i musikken til Nullskattesnylterne, passer det ypperlig at Torsvik har et skråblikk på historiene som fortelles. Gjerne med litt humor attåt, selvfølgelig.

«Æ Må Ut» er samtidig en oppsiktsvekkende melodiøs plate. Plenty av fete gitarleads skyter ut av høyttalerne. Jeg husker Nullskattesnylterne mest som et upretensiøst punkband, gjennom et knippe sjutommere («vinylsingler» for alle dere unge, hippe mennesker) på tampen av 90-tallet.

Noen tiår senere faller aldri nordtrønderne for fristelsen i å gjenoppleve ungdomstida. I 2024 har de langt mer til felles med band som DumDum Boys, The Rolling Stones og The Hellacopters. Og det er kanskje ikke så rart, siden de kollektive spilleferdighetene er på et såpass høyt nivå at å spille generisk punk ville vært direkte bortkasta.

«Turbotripp», «En sang te» og «1993» blir noe av den beste norske rocken du får høre i 2024. Jeg lover! En fin bonus er at man skråle med på moroa, siden refrengene ikke er langt inna fotballsang-kategorien. Er det folkelig? Ja. Er det flaut? Ikke faen.

«Æ vil ha dæ» er derimot en ektefølt hyllest til både Iron Maiden og Motörhead. Det trodde jeg faktisk ikke lot seg gjøre i løpet av knappe to minutters tid.

Visst er det harry. Visst er det gubbete. Men det er jo bare gøy – som var hele meninga med rock’n’roll, i utgangspunktet.

Et comeback som dette burde egentlig ha luktet av gammel mann. Nullskattesnylterne byr derimot på rock som gi deg friskluft i «nasen». Nå får vi håpe de kommer seg ut av kjellerstua, og opp på en scene. Jeg ser all grunn til at Nullskattesnylterne vil lage skikkelig fest på lokalet, uansett hvor de sparker inn døra, jekker seg en øl og byr opp til dans.