foto
Jeg vet ikke om den hadde blitt bedre om den var halvparten så lang – hvis alle scenene fra øvingsrommet var kuttet vekk. Kanskje ligger det vakre nettopp i det som kommer fram i det stille. For meg var det uansett ikke hallelujah-stemning da jeg forlot kinosalen etter tre timer. Foto: TIFF

For det går sakte og den er lang. Veldig, veldig lang. Og jeg innrømmer det gjerne: jeg er en utålmodig potet. Tre timer i en kinosal mens det ruller landskap og rolige ansikt på skjermen, er i meste laget for meg. Etter å ha sett, og totalt hatet, «Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv» på TIFF for noen år siden, som for øvrig vant Gullpalmen i Cannes, har jeg konsekvent unngått filmer under kategorien «Horisonter» på TIFF – fordi jeg rett og slett enten sovner eller dør inni meg hvis det ikke er handling i det jeg ser på.

«Drive my car» blir omtalt som en japansk road-dramafilm. Den handler i grove trekk om skuespilleren Kafuku som, etter å ha opplevd å få livet snudd opp ned, reiser i sin røde Saab 900 Turbo til Hiroshima for å sette opp Tsjekhovs «Onkel Vanja». Kafuku, som til nå ha brukt bilkjøring som egenterapi, blir påtvunget en privatsjåfør – en ung jente som også har opplevd grusomme ting i livet sitt. Gjennom stille kjøreturer på motorveien, med Kafukus avdøde kone i kassettspilleren som leser opp «Onkel Vanja», nøster de opp i fortiden sin.

For meg er filmen delt opp i to filmer: en kort og en lang. Etter 45 minutter hvor vi blir kjent med forholdet mellom Kafuku og kona, 45 virkelig vakre minutter, kommer intromusikken og oversikten over hvilke skuespillere som medvirker i filmen.

Det kan virke som at den 45 minutter lange filmen kun har vært en intro – og det har den jo også på sitt merkelige vis. I den andre filmen, som varer i 135 minutter, følger vi oppsetningen av «Onkel Vanja» og bilturene hvor den unge sjåføren og Kafuku snakker om traumene sine. Gjennom samtalene i bilen, blir handlingen av de første 45 minuttene av filmen endret, eller oppfatningen av hva som skjedde endrer seg for seeren.

Kanskje for intelligent

For har Kafuku egentlig hatt regi i eget liv? Har han tatt styringa eller kun sittet bak rattet i bilen? Hvor overrasket ble han egentlig da han kom hjem og fant kona si naken på sofaen oppå en annen mann? Og er det kanskje de som er utro som lever mest sant?

Filmen er vakker og intelligent, kanskje for intelligent. Store deler av del to av filmen utspiller seg enten på en leseprøve, en gjennomgang av eller en kassettavspilling av «Onkel Vanja». For meg som verken har lest eller sett oppsetninger av «Onkel Vanja», og heller ikke har lest novellen som filmen er basert på, satt jeg i kinosalen og følte at «nå skjedde det noe jeg burde ha skjønt», for filmen er dypt knyttet til Tsjekovs originaltekst.

Et kjapt Google-søk kunne fortelle meg at Tsjekovs karakterer typisk forteller viktige ting gjennom stillhet, og at karakterene i «Onkel Vanja» alle er ulykkelige på hver sin måte. Dette finner man uten å lete også i filmen. Ansikt som det ikke kommer lyd fra, har mange historier å fortelle, de også.

Varer altfor lenge

«Drive My Car» er stappfull av intertekstualitet, dualitet, symbolikk og sanser – det er nesten slik at man kan lukte sigarettene, håret og huden, eksosen og gjørmen under snøen. Bildene er vakre, skuespillerne er gode, og det ligger litt kunst i hvert klipp. Som når Kafuku gråter innvendig, og får påvist en øyesykdom og får tildelt øyendråper slik at det renner ned kinnet hans. Og utenfor regner det.

Det er bare så synd at «Drive my car» varer altfor lenge for min smak. Og at den henger i ro i scenene. Jeg vet ikke om den hadde blitt bedre om den var halvparten så lang – hvis alle scenene fra øvingsrommet var kuttet vekk. Kanskje ligger det vakre nettopp i det som kommer fram i det stille.

For meg var det uansett ikke hallelujah-stemning da jeg forlot kinosalen etter tre timer. Jeg er glad jeg har sett filmen, men jeg kommer aldri til å se den igjen. Men nå er jeg som sagt en utålmodig potet – med indre uro og småbarn – som ikke er så kulturell at jeg har lest «Onkel Vanja».