Flaata har tidligere brukt hele album til å gyve løs på sangene til Chip Taylor og Mickey Newbury, og der spesielt sistnevnte var et svært vellykket resultat.
Nå beveger han seg over i et enda dristigere farvann, når han tar for seg ti sanger av den aller beste låtskriveren (sitat meg selv, og mange, mange andre), den avdøde og stadig mer kanoniserte legenden Townes Van Zandt.
Det er modig, og det er noe man ser frem til med skrekkblandet fryd.
Ser frem til, fordi Flaata har denne helt spesielt gode og store stemmen, med et register og en kraft som gjør ham både verdig og i stand til å behandle denne historiske og kvalitativt gullkantede katalogen.
Skrekkblandet, fordi disse låtene originalt ble gjort med en helt enestående intensitet, tilstedeværelse og ekthet (klamt ord, men dog).
Les også: Tidenes 20 beste coverlåter, kåret av Helge Skog og Egon Holstad
For det er vanskelig å tolke Townes. Han var nemlig ikke bare den beste låtskriveren som var der; han var nemlig også den beste til å fremføre låtene sine også. Han er sågar ganske undervurdert som vokalist; mer følsom enn Dylan, like inderlig som Hank. Ei helt suveren timing, og en egen evne til å stable ord oppå hverandre og få det til å høres ut som at det var den enkleste sak i verden.
Og aldri har noen i større grad sunget med hjertet utpå drakta, med låter hvis lyriske innhold hørtes ut som en mann på randen, som hadde risset inn sine siste ord i granitt, med striblødende negler. Du er modig, Paal.
De 10 låtene Paal tar for seg er alle fra kjente skiver av mesteren, alle fra den gullkantede og aktive perioden fra 1968-1978, der «Delta Momma Blues» (1971) er sterkest representert, med hele fire av låtene.
Skiva er utsøkt produsert, der man ikke har falt for fristelsen til å lesse for mye på, men heller la Flaatas stemme være det bærende elementet. Klokt nok. Man hører at Flaata har et sterkt forhold til originalene. Han synger dem derimot med mye mer crooning enn det mesteren selv gjorde, og med større Elvis-vibrato og passasjer der han går en hel oktav under Townes.
Det er vanskelig å si noe på låtutvalget, da det også er noe av en umulighet å plukke dårlige låter, spesielt fra nevnte tiårsperiode, fire av dem er sågar på min egen topp 10-liste over hans genistreker, og akkurat her er litt av platas velsignelse og forbannelse.
Med Paals stemme og Townes’ låter er det tilnærmet umulig å tryne med noe som dette. Det ville nesten vært en bragd, med negativt fortegn. Låtene er så svimlende bra, og Flaata er en av disse nesten irriterende gode vokalistene som bare synger bedre og bedre med årene.
Når det kommer til Townes Van Zandt er det derimot ikke nok. For det første er originalene av et slikt kaliber at man nesten bare kan gi opp å legge seg nært dem om man ønsker å gjøre noe minneverdig.
Derfor fungerer ikke en fantastisk låt som «Rake» optimalt. Låten fra Far selv er noe av det aller beste jeg har hørt, der en skjelvende og sår Townes synger om anger og angst, så hudløst og skjørt, men med masse power og sting. Her mangler Flaata noe. Som de fleste andre også ville ha gjort.
Synes også en låt som «Kathleen», en av verdens tristeste sanger noensinne skrevet, blir litt forstyrrende, der den er brukket opp i en annen takt, med ordene pakket tettere inn i færre grep. Det ødelegger noe av originalens seige flyt.
For det andre er det fryktelig mange andre som har gjort Townes, ikke minst de siste 20 årene, etter hans død. Nevnte «Kathleen» ble gjort i en helt sjukt majestetisk tolkning av de engelske perfeksjonistene i Tindersticks (gitt ut både i studio- og liveversjon), og åpningssporet «Flyin’ Shoes» er foreviget av Lyle Lvett, i en tapning som nesten overgår originalen.
Sånn sett er det noen av låtene på senere skivene hans (spesielt «No Deeper Blue» (1994), der Townes var så fysisk dårlig og preget av livets sår, at han nesten bare snakket ut linjene) som ville kunne fått helt nytt liv med Paal Flaata.
Et av mine bedre øyeblikk som konsertgjenger var for en masse herrens år siden, da en haug norske artister hyllet Townes Van Zandt, med en intimkonsert på et stappa Mono i Oslo. Det var A-laget av navn, og det var en fin seanse. Mange flotte og minneverdige tolkninger var det også.
Men da Paal Flaata og tangentvirtuosen Gøran Grini kom på scenen og gjorde «Waitin’ Around to Die» var det et helt annet nivå fra scenen enn fra alle andre. Det var som om ryggraden skulle spjæres, så intenst og bra var det. Håper de inkluderer den i livesettet de nå skal reise rundt med. For det tror jeg blir en helt formidabel opplevelse.
På plate har derimot materialet en noe begrenset verdi, annet enn det som bruker være tilfelle med alle hyllestplater til noe man allerede holder kjært: Man får mest lyst til å høre originalene.
PS: For dem som måtte ha lyst til å sjekke ut andres coverversjoner av Townes Van Zandt, har jeg her satt sammen en spilleliste med over 30 forskjellige tolkninger. Mye gull å finne, her også. Men sjekk, ikke for Guds skyld, men for din egen skyld, ut originalene.
