– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg– The War On Drugs’ «Lost in the Dream» (2014)
– Kult! Bra skive. Har du fulgt dem lenge?– Jeg begynte å følge dem i 2013, altså året før den nevnte skiva kom ut, men da den kom i 2014 var jeg helt solgt, og siden har den mer eller mindre vært soundtracket til de siste tre årene, og den plata jeg har hørt suverent mest på siden den gang.
– Som kommer bra med på ei øde øy!– Ja nettopp! For nå vet jeg at den tåler massiv gjennomlytting. Men nå har de jo ei ny skive, og spør du meg om noen år igjen, er det kanskje den som er den beste.
– Det er mulig, men jeg tror ikke det. «Lost in the Dream» er nok bedre, så du lander nok på den samme. Husker du hvordan du ramlet over plata?– Ja, iallfall sånn tidsmessig, for det var sommeren 2014. Vi var en gjeng kompiser som bare hang sammen hele den sommeren, og sov over hos hverandre, og da ble det et slags ritual at den første som våknet vekket de andre med å sette på den skiva.
–Da burde du jo hate den! Jeg blir selv forbanna bare av å høre andre folk som har konas vekkeklokkelyd som ringelyd på telefonen.– Haha! Nei, men det er jo en deilig måte å våkne opp på, så det er bare fint.
– Har du sett dem live? De spilte jo på Bukta i 2014.– Nei, jeg har dessverre ikke fått sjansen til det. Da de ble klare for Bukta, ble jeg helt ekstatisk, og snakket med Lasse (Pettersen, festivalsjef i Buktafestivalen, red.anm.) om vår felles lidenskap for bandet, men så skulle jeg til Canada akkurat da det var, så det ble ikke noe av.
– Du var vel strengt tatt ikke gammel nok heller? Hadde du gravd deg inn under gjerdet eller sneket deg inn sjøveien, med dykkerdrakt?– Hehe, nei jeg hadde vel prøvd å misbruke nettverket mitt. Men de kommer jo til Oslo, og da skal jeg reise nedover, der noen har fikset billetter.
– Godt! De lager jo låter som gjerne varer i 9 til 11 minutter, og høres generelt ganske annerledes enn den mer kontante i trynet-rocken LÜT lager. Dere har tidligere sagt at dere pleier å høre på ABBA forut for konsertene deres. Hører dere på mye forskjellig og annerledes?– Ja, i all hovedsak er kanskje LÜT det hardeste jeg hører på, men jeg er ganske allsidig i smaken, og selv om jeg elsker rock, hører jeg mer på pop og rap og annen urban musikk. Da vi starta, gikk det mer i Kvelertak og den slags, men det er et par år siden nå, og det er jo det som er digg med å være i tenårene, at man skifte beite når man vil.
– Absolutt! Blir aldri for sent å utvide horisonten. Tror du LÜT da vil forandre seg i en mykere retning?– Nja, vi spiller nå det vi til enhver tid har lyst til å lage, også skjer det som skjer når vi kommer sammen i et rom.
– Hva er den beste konserten du noensinne har sett?– Kvelertak på Rock Mot Rus i 2014.
– Tenkte du da at, faen heller, kan disse gutta slå gjennom med å spille drithard musikk, og synge på rar dialekt, så kan faen meg vi også gjøre det?– I all hovedsak likte jeg vel konserten for at jeg bare var 15 år, og ikke hadde all verdens med konsertopplevelser å sammenligne det med. Det er visst vanskelig å oppleve samme kicket igjen, men jeg liker dem jo fortsatt.
– Du er atten år! Du kommer til å oppleve masse kick. Masse! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på?– Yoguttene med «YGMG». Kanskje favoritten min. Låten varer i fem, seks minutter og er nesten en symfonisk rap, med solide tekstlinjer, produksjon. og svai. Og akkurat nok trap.
– Svai og trap? Ehhh... OK! Du får med deg én ting til på øya. Hva?– Hmmm… det må bli blokkfløyte. Har fått en ny kjærlighet for å ta opp blokkfløytefaget, og har blitt ganske god. Måtte spille det i et år, før jeg kom inn på gitar på Kulturskolen. Det som er så fett med blokkfløyte er at hvis en hel klasse spiller det samtidig, blir det ren støy. Og støy kan jo være gøy!
– Haha! Du kan umulig ha hørt undertegnede spille blokkfløyte!
