– Du kan vel si at jeg er en godt bevart hemmelighet her i Nord-Norge, men litt bedre kjent i utlandet, sier Bjørnar Heimstad til iTromsø og ler.

Heimstad er langt fra en rockestjerne, men tilbringer likevel deler av arbeidstiden på stadioner foran publikum. Heimstad er nemlig predikant, eller «reisende i gode nyheter» som han selv foretrekker. Med menigheten International Gospel Mission i Nordkjosbotn i ryggen har Tromsø-gutten gjort hele verden til sin arbeidsplass.

Inspirerende karisma

– I dag spiller det ingen rolle hvor man arbeider fra. Nokia ble en suksesshistorie fra Nord-Finland og en verdenshit kan komme fra et gutterom i Billefjord.

Dagens bilde er hentet fra en artikkel Bladet Tromsø skrev om Heimstad 9. april 1983 i forbindelse med utgivelsen av plata «Forenet igjen». Mye av musikken på plata var inspirert av Elvis Presley som Heimstad regner som et musikalsk forbilde.

– Han hadde en karisma som inspirerte, slår Heimstad fast.

Musikk gir trøst

«Forenet igjen» var Heimstads andre plate. Den ble også den siste.

– Med min jobb så snakker jeg jo mer enn jeg synger og i disse dager er nok synginga mest til husbruk. Jeg hadde aldri ambisjoner om å bli en stjerne. Min motivasjon har alltid vært å fremme evangeliet og et budskap formidlet gjennom melodi kan gi trøst og hjelp til de som trenger det. Jeg brukte bare mine enkle talenter, sier Heimstad.

På begynnelsen av 80-tallet gjorde Heimstad seg markert over hele Nordkalotten med teltmøter i Betel-Teltet, men de sluttet han med rundt 1985 og han vendte nesen mot utlandet. Ifølge han selv har han jobbet i over 50 land og på de fleste kontinent, men han trekker særlig fram et prosjekt:

Et dødt format?

– Vi har et stort barnehjem og en skole i Kenya som har vokst seg opp til et stort prosjekt siden vi startet i liten skala i 1988. I dag ser vi at de første ungene lykkes på flere felt, en er i ferd med å bli minister i Kenya, mens andre har vi nå blitt besteforeldre for, sier han.

Nå må vi nok forlate Heimstads positive budskap, og se på hva han holder i hånda på bildet: en kassett. Kassetten var et høyt elsket og høyt hatet format siden den ble introdusert på Radiomessa i Berlin i 1963. For oss oppe i en viss alder har kassetten formidlet både ny musikk, hjertesorg, og glede. Siden 80-tallet har imidlertid bruken gått ned, erstattet først av brennbare CD-plater og deretter av strømmetjenester. Men det viser seg at formatet ikke er dødt.

Båndspagetti

– Vi fikk nylig inn en kassett med Ondt Blod som vi tok inn da vinylutgaven ennå ikke er klar. Vi har også solgt de tre første eksemplarene vi fikk inn av kassetten, Robert Dyrnes ved Backbeat Kaffe og Vinyl til iTromsø.

Han tror imidlertid ikke at dette varsler en renessanse for MC-formatet.

– Nei, det blir å dra den ekstremt langt, men det er fremdeles noen undergrunnsmiljøer som tviholder på kassetten og det kommer jevnlig punk- og metallutgivelser på kassett.

Dyrnes selv blir i hvert fall ikke å bidra til en eventuell retrobølge for kassetten.

– Det var jo et meningsløst og upraktisk format. Man kastet bort mye tid med å spole etter favorittlåten sin og man gikk i frykt for båndspagetti, humrer han.

– Men det er altså noen få som fremdeles kjøper kassetter. Jeg vet ikke helt hvorfor ... Men kommer det bra, lokale utgivelser på kassett så blir vi å ta det inn.