SONDRE JUSTAD – Hovedscenen, 24.08.2023
Som mann over 30 er Sondre Justad praktisk talt å regne som gubbe-alibiet under torsdagens hits-for-kids-parade på Prostneset.
Lofotingen er heldigvis antitesen til en sidrumpa surpomp. «Han Far» fester grepet på publikum, allerede fra første tone av «Tida vi bare va».
Denne gangen kommer ikke Justad sprettende ut på scenen, men derimot luskende langs sjøsida – midt i publikumshavet. Innledninga blir et skikkelig gåsehudøyeblikk, der han står med den majestetiske Tromsdalstinden i bakgrunnen.
Etter tre album, der fjorårets «En anna mæ» er min personlige favoritt, har Sondre Justad mange musikalske fulltreffere å smelle av. Så det er jo ingen bombe at allsangen kommer naturlig, selv fra et edruelig torsdagspublikum, under «Tilbake».
På starten av Rakettnatt-kvelden fikk vi se flere artister som sto og sang låtene sine. Sondre Justad nøyer seg ikke med å synge. Han driver med showbusiness.
For å skape en opplevelse, ikke bare holde en konsert, bør man kunne noen triks. Og Justad veksler mellom å være akrobat, gjøgler og sanger. Kostyme, konfetti og svippturer ut i (og oppå) publikum hører med.
Justad har også fått bygget en slags løpebane nede ved publikumsbarrierene, der han holder fysisk kontakt med de yngste publikummerne både i midten og på flankene. Kondisen er svært imponerende. Jeg tror ikke det blir mye potetgull med bacon på, inntatt i horisontal sofastilling, i «Casa Justad».
Man kan ikke «fake» denne energien. Man kan ikke legge hjertet igjen på scenen, uten å tro på hvert ord man uttrykker. Og denne torsdagen har Sondre Justad mer enn musikk han vil få ut til publikum.
At han står og forteller tusenvis av folk om alle årene han undertrykte følelsene sine for gutter – på verdens ærligste og mest naturlige måte, uten noen metaforer eller annet dilldall – det setter meg faktisk helt ut.
Fy faen, for en tøffing, altså! Sondre Justad fortjener evig respekt for det opptrinnet der.
«Slo så hardt» gjør jo nettopp dét, etter en så sterk innledning. «Ikke som de andre» får jo også en ekstra dimensjon etter Justads tale til publikum. Og det føles ikke en gang én prosent dust ut da han inviterer kjæresten Peder opp for å synge duett.
Han mener dette. Han er stolt av det. Han har en sjøltillit jeg knapt har opplevd, og kjærligheten lyser ut av øynene hans.
Puh! Jeg prøver å «hente meg litt inn igjen», og showet ruller videre.
Alle mann i hans faste band bidrar til et fjellstøtt komp, med plenty av finesse attåt. Tromsøgutten Sjur Husom Vonen får, utrolig nok, stjele rampelyset fra kveldens åpenbare stjerne i noen minutter. Han svarer med å rive ut en gitarsolo som setter strømforsyninga på Prostneset på en skikkelig prøve.
Nå har plutselig hovedpersonen beveget seg midt ut i publikum, der han gjør to låter kun med gitaren å støtte seg på, som om han svarer på tiltale: «Jada, æ klare må godt aleina også».
I en stadig større sverm av døgnfluer, er det fint at vi fortsatt har genuint folkekjære artister. Typene som også elskes tilbake fordi de legger igjen blod og svette – i tillegg til å blottlegge sjelen sin – hver gang de går opp på scenen.
Sondre Justad er ikke bare en artist du lytter til. Han er en sånn type du har lyst til å bli kompis med.
Og denne torsdagskvelden var vi flere tusen i vennegjengen.