Helt siden 1966 har TV-seere og filmelskere hatt gleden av en serie, som til tross for mange motbakker, som har aldri gitt seg. Star Trek var en liten fargeklatt med en oppløftende optimisme om fremtiden. Seriens far, Gene Roddenberry, hadde forestilt seg en fremtid hvor alle jordens nasjoner og andre planeter vil komme sammen og danne en føderasjon.

Mange karakterer var utenomjordiske slik at det alltid var en kontrast mellom disse og mennesker, men det var historier med de syntetiske livsformene at spørsmålet ”hva vil det si å være menneske” kom best til sin rett.

Den originale serien var ikke nådig mot androider eller andre typer maskiner. Kanskje ikke så rart når en datamaskin blir presentert som en mulig erstatter av en stor menneskelig besetning på et stjerneskip. I episoden The Ultimate Computer skjer dette, diskusjonen karakterene har om tap av arbeid har en forbausende likhet med nylige avisartikler om effektivisering ved hjelp av roboter.

Scenarioet mellom maskin og menneske var annerledes i 60-tallserien enn de senere seriene som kom på 80-, 90- og 2000-tallet. En selvhandlende maskin som viste tegn til intelligens og selvutvikling ble den gang fremstilt som en trussel. Dette kommer klarest fram i episoden «What Little Girls are Made Of» hvor et menneske har overført sin bevissthet til en androide og ved episodens avsløring av dette blir til et symbol av terror.

Han blir ikke lenger blir sett på som menneske men et monster. Det var da den første filmen «Star Trek: The Motion Picture» kom ut i 1979 at det ble presentert en endring i ”maskin som trussel” scenarioet. I slutten av filmen har karakterene fått endret sin oppfatning og lært å forstå maskinens intensjoner.

I 1969 var det slutt for den originale «Star Trek»-serien. En billig animert serie produsert av produksjonsselskapet Filmation varte fra september 1973 til oktober 1974. Selv om animasjonen og karakterdetaljene var sparsommelige hadde tegnefilmserien den fordelen med at effekter og verdener, som ville blitt for dyrt eller komplisert å kreere for live action, lett kunne tegnes. En viktig ting kom med den animerte serien og har blitt en av de mest gjenkjennbare teknologiske oppfinnelser i «Star Trek»-universet; Holodeck.

Holodeck ble flittig brukt i fortsettelsesseriene «Star Trek: The Next Generation», «Deep Space Nine», «Voyager» og «Enterprise».

Holodeck er hva det høres ut som, et rom med holografisk virtuell virkelighet for fornøyelser, trening og læring. Projektorer for fremvisning av hologram kan også plasseres andre steder hvor disse gjør nytte. Hologrammene består av hard lys slik at besetningen kan samhandle med det programmerte miljøet og personene. I «Star Trek»-serien «Deep Space Nine» blir vi presentert for det interaktive hologrammet Vic Fontaine.

Han hører til i et rekreasjonsprogram som simulerer et 30-talls fancy salongbar hvor han er en croonersanger à la Dean Martin og Sinatra. Vic er klar over at han er et hologram og han har ingen problemer med å tilhøre en virtuell verden avgrenset fra resten av besetningen. Han er en presentasjon av en person som er lett å snakke med, mange kommer til ham for å snakke ut om problemer i hverdagslivet og for å få råd. Vic ble så pass populær hos de fleste på romstasjonen at når et skjult tilleggsprogram skaper problemer i programmet hans kommer de ham til unnsetning.

I serien «Voyager» var EMH (Emergency Medical Hologram) et eksempel på et holografisk program som ønsket sin egen autonomi. I science fiction er en gjenkjennelig problemstilling at syntetisk liv kan oppnå selvbevissthet og bør derfor behandles med samme respekt som mennesker og andre biologiske livsformer. I «Next Generation» ble androiden Data sett på som en del av besetningen og alle var enten innforstått med det eller ble opplært til å behandle ham som et tenkende og reflekterende individ. Data var alltid nysgjerrig og villig til å lære om medmenneskelig kontakt og tankemåte. Bare utenforstående ville behandle ham som et objekt.

Pussig nok så høstet ikke Voyagers holografiske doktor alltid den samme høflighet fra sine kolleger. Han har fått volumet sitt slått av, han har selv blitt slått av eller overført til et annet rom mot sin vilje. Mens Data har en barnelik uskyldighet ved seg så har EMH en mer spissfindig personlighet med en dose narsissisme.

Skribentene tenker nok at det var fornøyelig å kunne la andre karakterer overstyre ham. Det er allikevel ganske forstyrrende siden han har personlighet og kan uttrykke følelser på lik linje med andre karakterer, Data på den annen side hadde ikke denne egenskapen uten en ekstra datachip for det formålet. Hologrammet hadde samme personlighet som sin programmerer, Doctor Lewis Zimmerman, en briljant, men dessverre arrogant mann.

EMH var nødt til å forbedre en upassende personlighet han aldri hadde opplev å utvikle selv. Flere episoder kommer inn på hans forsøk på å forbedre programmet. I episoden Real Life programmerer han en egen familie for å kunne oppnå forståelse for bekymringene, gledene og utfordringene til de som har partner og barn.

Paradoksalt så har vi her en historie om et program som programmerer et annet program som han kan velge å slå av eller på etter eget forgodtbefinnende. I episoden Author Author kommer det fram at selv om besetningen på Voyager ser på ham som en person i likhet med alle andre så har han ingen rettigheter i Føderasjonen.

Fremstillingen av maskiner som intelligente vesener som handler på egen hånd og ikke kan overstyres av mennesker har alltid vært et populært tema innen science fiction. Det er allikevel en absurd tanke at noe slikt vil skje, men at mennesker kan ha en forkjærlighet for duppeditter som Tamagotchi, Furby eller digitale mennesker i Sims er mulig, men er det mulig å tenke på disse som noe mer enn bare et program i en maskin?