For mange er Shaggy og Sting selve symbolene på henholdsvis nesegrus danskebåtkommersialisme og navlebeskuende Bob Geldof-indignasjon.
Og hvorfor skal Sting liksom lage reggae? Har han ikke nok med å redde regnskogen?
Mr Lova-Lova og Dr. Tantrisk har mere til felles enn lange samleier. Begge er millionærer med undervurderte merittlister.
Shaggy har et nesten bekymringsverdig oppheng i gammel rock´n´roll. Sting kom fra The Police, hvor slentrende reggae ble avløst av oppjaget gammelrock, på samme måte som Pixies og Nirvana sjonglerte balladevers og rølperefreng. En ikke så usannsynlig kombo, der, altså.
Men hvordan passer Shaggys til tider barneskoleenkle regler sammen med Stings litteraturrefererende skaldvirksomhet? Er det egentlig bare kalkulert «sommerreggae» (sic!) for kvapsete kropper på dvaske resorts med paraplydrinker og ingen intensjoner om å oppleve «det ekte karribien», som det drømmes om i tittelsporet?
Jeg skjønner bekymringene, men det kjennes faktisk ektefølt. Sting har godt av å tre ut av biblioteket og inn i folkehavet, og Shaggy kler å agere musiker. En slags yacht reggae. Chaka Demus & Pliers lager dadhall.
Stings skjøre stemme sitter på velproduserte reggaerytmer som en joint mellom tommel og pekefinger. Spesielt når lounge -og cocktailjazzkvalitetene i Stings hese stemmeprakt får komme til sin rett, i et slags slektskap til Beres Hammond eller Glen Washingtons hvesende ynking. Stings hang til teatralske vaudeville-fraseringer er en bra match for den mer mollstemte skankinga.
Shaggy leverer noen av sin karrieres beste vers. Det er tydelig at Sting har stått for mye av selve komponeringen, og de litt mer innfløkte, jazza fraseringene får Shaggy til å høres farlig progressiv ut. Som en tenåring som får sitte rundt de voksnes bord for en gangs skyld, mens Sting bobler av barnlig glede over å få være litt direkte, der han refererer til sin kompis Shaggy i tekstene.
Det gnistrer mest når klassiske reggae riddims, som «Ba Ba Boom» og «Real Rock», ligger I bunnen. Det er nok disse Sting lot seg begeistre av som bassist i The Police-dagene, og når Shaggy lar seg rive med i Michigan & Smiley-inspirerte old school-rutiner er det ikke mye som kan ødelegge dagen.
Shaggys faste produsent Sting Int´l (ingen relasjon) har heldigvis en del ord med i laget, og bidrar sammen med Sting-gitarist Dominic Miller til å faktisk fusjonere de tos respektive sounds.
Mitt personlige Dantes inferno var at de skulle begi seg helt ut i såpeglatt flinkisronking av den typen som storselskap sponsa på 80-tallet. Sånn reggae som vant Grammyer, men aldri ble spilt på reggaeklubber. Sånn musikk som en måned på rehab på Jamaica innbilte avdanka dinosaurer om at de kunne komme unna med.
De unngår det nesten, og i det du halvveis igjennom plata sukker lettet fordi Shaggy ikke har dratt Sting med seg ned i fonduegryta, skjer det.
Vi snakker de mørkeste delene av min barndoms skammelige korridorer, de som ennå preger billighyllene i landets bruktbutikker. Sånne artister som Spotify foreslår for deg når du hører på Sting.
Umiddelbart vekkes assosiasjonene til overdådige gallaforestillinger sendt live på TV, substansløse innsamlingsaksjoner, SKY TV, collegefilmer som har et forhold til seksualitet som ville fått dem stilt foran folkerettsdomstolen i Den Haag, med sprengkåte tenåringsgutter og løs trusestrikk. Til alt som er galt med menneskeheten.
Men det er sjeldent det bikker over dit. Brorparten altså, er bedre enn frykta. Tidvis nesten briljant, og bare unntaksvis putemusikk. Men hvem er «44/876» for? Reggaefans vil bli positivt overrasket, med det spørs det om dette blir soundtracket deres i sommer. Og om karibisk dansemusikk og «øy-pop» har penetrert hitlistene fullstendig via alt fra Drake til Hkeem, er det nok i beste fall tittelsporet som appellerer i den retningen.
Radarparet skal spille på Moldejazz i juli. Her vil de nok skli rett i den folkelige spoten som folk som Santana, Paul Simon, Lauryn Hill og ... Sting selv har hatt tidligere.
Om det er nok til at det middelaldrende folkehavet tar dem med seg hjem og putter de i CD-spillerne sine, kliner til dem på julebord og skravler til det på jentekveld: se det er en annen sak.
