Den gode musikken stopper tydeligvis aldri. Det er bare å rense øregangene, fylle begeret og legge seg i rett posisjon for nok ei herlig musikkhelg, folkens!

Her er noen ferskvaretips du kan danse, rocke og kanskje gråte en skvett til:

THE HARLEM GOSPEL TRAVELERS «Look Up!» (Colemine Records)

Jesus Kristus i kofte og knebukser, for et fantastisk opplegg! Harlem Gospel Travelers låter akkurat som bandnavnet avslører. Denne trioen maser og tjaser allikevel aldri, med døve ører som resultat. De inviterer derimot til festen der vi får håpe husforsikringa dekker at taket løfter seg.

Når selv en håp- og troløs hedning som undertegnede, i vill begeistring, sluker denne hyllesten av høyere makter rått – da har vi i «Look Up!» bevis på musikkens mystiske kraft.

Etter å ha gitt ut et album med glimrende tolkninger av Merle Haggard-låter tidligere i år, er det jammen med godgutten Eli «Paperboy» Reed som er tilbake. Denne gang som produsent, mentor og ikke minst gitarist.

Mer groovy og smakfull gospelmusikk enn dette har jeg ikke hørt på årevis. Over basisingrediensene gitar, orgel, bass og trommer topper sangerne Thomas Gatling, George Marage og Dennis Bailey gospelkaka med både søtladne, salte og spicy harmonier. På den svært delikate «Help Me Understand» inviteres attpåtil falsett-fenomenet Aaron Frazer frem til mikrofonen.

Det er funky og naturlig livsbejaende. Samtidig får vi høre den mollstemte baksiden av gospelmedaljen, utført med frysninger som resultat, på «Fight On!» og «God’s in Control». Dette er et av årets beste album – uansett sjanger.

TREHOLT «Treholt» (IGH)

Undergrunn er nå én ting, men vaskeekte undercover-artister er jo ikke akkurat hverdags i Gamle Norge. Etter litt spionvirksomhet på sånn passe middels nivå, viser det seg at Treholt-navnet skjuler ingen ringere enn Tromsøs hardcore-nestor Carl Christian Lein Størmer.

På debutplata (og muligens den eneste plata?) som Treholt er det allikevel ikke hardcore punk som gjelder. Ei heller hip hop, selv om Størmer de siste årene har gjenskapt seg sjøl som produsent og beatmaker for kisen med den styggeste munnen i hele Tromsø – nemlig Oter.

«Ser du på mæ som en fåkkings idiot? Ka faen du trudde at æ aldri sku finne ut? Brenn i hælvete!».

De første stofene på plata er riktig nok ganske langt ifra «inspirerende ordtak», av typen man finner i glass og ramme hos husmødre med hjerte for interiør. Sinnet er mer balansert i de påfølgende ni låtene som utgjør «Treholt». «2001» er faktisk en glimrende poplåt, og flere andre spor avslører en klar melodisk teft.

At Størmer vræler med maks lungekapasitet på toppen av lekre gitarharmonier skaper en ganske kul kontrast. Det er hyperenergisk og melodiøst til samme tid, og nettopp gitarspillet er nøkkelen til mye av godlyden. Vi hører post-hardcore-harving koblet på alternativrockens strengelek gjennom 90- og 80-tallet, helt tilbake til plekterpåfunnene til selveste Television.

RUNA VIGGEN TRIO «àmbar» (Memento Records)

Trioen er den ultimate besetning for jazz og rock. Dette er neppe noen brannfakkel, siden det innspilte og fremførte bevismaterialet har hopet seg opp i snart hundre år.

Det er allikevel noe nytt og litt rart over dette albumet. Selv om samspillet til Runa Viggen og hennes utvalgte bassist og trommis suger på beinmargen til nevnte sjangre, og flørter heftig med både klassisk og tradisjonsmusikk fra Europa og Midtøsten, er «àmbar» overhodet ikke noe tradisjonelt album.

At Runa Viggen på sin debutplate har valgt å samarbeide med to meksikanske musikere – Fermin Fortiz på bass og Enrique Nativitas på slagverk – slår meg heller ikke som noen tradisjonell fremgangsmåte. Den smått ville idéen har uansett resultert i en utgivelse der det, som lytter, er svært tilfredsstillende å henge som en klegg på hvert takt- og toneskifte.

Det låter som om disse tre, med et rebelsk flir om kjeften, har gått inn for å knørve de fleste sidene i læreboka. Det spilles hardt, og idet Enrique Nativitas trør til med doble basstrommer (!) banker assosiasjonene til metal kontant på undertegnedes kranium.

På platas hjørnesten, «Tres Noches De Verano», handler allikevel det meste om pianisten fra Ringsaker. Her har Runa Viggen komponert ny-klassisk musikk som får et vidt følelsesmessig spekter gjennom hennes nakne og kvasse pianospill, med knirking og trampelyder som en del av helheten. La oss håpe 36-åringen ikke venter like lenge med plate nummer to.

NIKKI LANE «Denim & Diamonds» (New West Records)

Hun har levert en tøff og kul miks av americana og rock i en årrekke allerede. Nå lever Nikki outlaw-personaen helt ut, i full blown rock’n’roll-modus, på sitt fjerde album.

Lane har denne gang reist til den kaliforniske ørkenen for å finne sin samarbeidspartner. Queens of the Stone Age-sjef Josh Homme har produsert, samt spilt litt gitar og trommer. Homme har blitt kjent for å være en skikkelig drittsekk mot damene, men på «Diamonds & Dust» gjør han en god jobb i kulissene bak sin kvinnelige sjef.

Dette er nemlig Nikki Lane-showet, og hun har så mye personlighet at det uansett ikke er plass til noen andre tryner i bilderamma. Countrymusikken har sine badasses, og i tøffe-kvinnfolk-kategorien er denne sangeren fra North Carolina blant de aller flinkeste og kuleste.

Det er historier fra en nokså stygg hverdag Lane formidler. Hun synger dem allikevel ofte – med stor energi, og langfingeren oppe – fra perspektivet til en person som har slåss, og seiret i møtet med problemene sine. Samtidig renner den myke, usikre siden av mennesket Nikki Lane ofte ut gjennom sprekkene i rustninga. Balladene «Faded» og «Chimayo» er tristesse utført med en fin miks av patos og piggtråd.

BLACK DEBBATH «Age of Kørka» (Drabant Music)

Vi har altså kommet til plate nummer ni fra disse hårete fjompenissene. Og etter over 20 år i fjolleriet og den bredbeinte rockens tjeneste, skulle man tro at vitsene begynte å bli alvorlig gamle nå. Ufattelig nok har det motsatte skjedd.

Black Debbath har fått et nytt oppsving med sine siste utgivelser. Gubberockerne fra Bøler og omegn er faktisk mer unike i musikkfaunaen anno 2022, enn de var rundt millenniumskiftet.

Det blir nemlig aldri kjedelig å ha det gøy. Og moro er jo hva rocken handler om, ikke sant?

«Pastor Gjøk» er en fnisefestival av de sjeldne, og «Hvor i helvete blir det av Satan?» er fjas fra øverste hylle. Ironisk nok er Black Debbath blant svært få artister som klarer å kommentere vår samtid. De tar begivenhetene på kornet, med en passe corny tvist.

Og i bunnen er jo musikken fortsatt bra. Det lekes, og testes ut nye greier gjennom disse ni nye låtene. «Sannhetens brød» er blant de aller beste melodiene denne gjengen har klemt ut av tungrocktuben.

Jeg trenger fortsatt litt «Norsk Barsk Metal» fra herrene Lønning, Guttormsgaard, Hegerberg og Andreassen i livet mitt. Som Lars Lønning så klokt er inne på i «4/4 fillern»: Vi trenger å gi litt fillern og fullstendig faderullan, baby!