SARAH SHOOK & THE DISARMERS «Revelations» (Thirty Tigers)
Americana meg her, og nordicana meg der. Alt har blitt så stuereint, hipt og fornuftig. Vi trenger noen som vekker outlaw-ånden, spytter i salaten, og skvetter litt bensin på bålet.
Heldigvis finnes det fortsatt folk som behersker den noble disiplinen countryrock. Men skal det countryrockes med troverdighet, må man være i besittelse av store mengder av attitude. Sarah Shook har heldigvis kun attitude-problemer av luksusvarianten.
På «Revelations» er det null sukker i kaffen. Dette er musikk hvor man hører grusen knase under bildekkene. «Motherfucker» er en herlig skilsmisselåt som ikke fyller opp tårekanalene, men snarere får det til å rykke i langfingeren og hevninstinktet.
Samtidig er countryrock hvor det flexes med harrymusklene, med klein «guttastemning» som resultat, dømt til å tryne. Sarah Shook graver derimot fram skjeletter dypt nede i kjelleren, gjennom 10 personlige fortellinger.
Etter en ultrakonservativt oppvekst i en kristen familie, er det åpenbart mye emosjonell bagasje å pakke opp. Energien hens skjuler ikke, men forsterker, at dette albumet i stor grad er en mollstemt affære.
Energi og attitude er lite verdt, uten gode melodier i bunn. Sarah Shook har ikke bare begge hendene på rattet, når hen er i låtskrivermodus. 38-åringen vet å skifte gir i tide. Godstemninga glir ofte over i mørke tanker. Svartsinnet er allikevel aldri langvarig.
Stilmessig bærer Shook flere hatter, med stil. I nedpå-øyeblikkene minner hen meg om Kathleen Edwards. Men denne artisten fra «upstate» New York kan jaggu også honky-tonke på Dwight Yoakam-nivå.
Når medspillerne i The Disarmers legger ekstra vekt i anslagene, låter musikken som en minimalistisk utgave av Drive-By Truckers. I den fabelaktige «Jane Doe» kommer alle tre nevnte hatter på, i løpet av drøye fire minutter.
Platas største hyggelige overraskelse, er «Give You All My Love». Her smøres vi inn med solrik pop. Beaten i bunn er som snytt ut av 60-tallets Motown-singler. Du vet – låtene som ble skapt for å fylle dansegulvene, og lindre knuste tenåringshjerter.
Shooks backingband leverer en studie i hvordan man ikke overspiller, men heller ikke underspiller. Fokuset i hvert eneste anslag, akkord og harmoni ligger i å styrke låten. Lukker du øyene skinner de små – og ofte geniale – detaljene i gitarspillet sterkt.
Om Shook hvisker i mikrofonen, triller små blåtoner subtilt forbi. Når vokalisten blåser opp til storm, er kakofonien fra gitarene nær nivået til et Neil Young & Crazy Horse i ut-på-viddene-modus. Hør bare skivas mektige avslutningslåt, «Criminal».
Sarah Shooks fjerde album sammen med The Disarmers, er lett deres beste.