HOMO «Sapiens» (Regnbue Records)

Jeg har enda til gode å oppleve tromsøbandet Homo live, men mistenker at det er på en scene med tilstøtende dansegulv at de gjør seg aller best.

Debutalbumet «Sapiens» ble i alle fall sluppet allerede 1. september, mens de ventet til forrige helg med å feire utgivelsen – og da like greit med en egen todagers festival på Storgata Camping, med blant annet konserter, dragshow og bingo på plakaten.

I studioformat låter Homo stort sett både hyggelig og lovende, men det er også et band hvor jeg tror det fortsatt finnes et stort uforløst potensial.

Sjangermessig beskriver Homo seg selv som «et ungt og fargerikt funkband», og samtlige av de ti faste medlemmene har sin bakgrunn fra musikklinja på Kongsbakken videregående skole i Tromsø. Her er det altså full besetning, med både korister og blåserrekke på toppen av grunnkompet, så det skorter ikke spesielt på lydkilder i dette bandet.

Det er ingen tvil om at alle medlemmene kan håndverket sitt godt, både som dyktige vokalister og instrumentalister – tidvis også som habile låtsnekkere, hvor spesielt de velskrevne blåsearrangementene bør trekkes fram som noe blant albumets klareste styrker.

Skal man trekke fram noen referanser, er det nok ikke grovkalibret og klam 60-tallsfunk man tenker på først, som eksempelvis Parliament og Funkadelic. Her snakker vi heller om den litt snillere 90-tallsvarianten, hvor tidlig Jamiroquai – og kanskje spesielt norske D’Sound er gamle travere det er lett å sammenligne Homo med, ispedd en raus dose pop-soul. På låten «Phone» finnes det til og med et lite innslag av rap, stilriktig servert som hiphop anno samme periode.

Det er også fornøyelig når Homo virkelig får sluppet seg løs på enkelte partier, hvor blant annet synkope-moro og eksperimenterende lydsnacks er med på å skape det lille ekstra, som ofte må til for å fange oppmerksomheten til lytteren. Når man hører bandet i sitt ess på trekløveret «Go Down», «Hey, Hey» og «She», finner man også de største høydepunktene på albumet.

Produksjonsmessig er det for så vidt pent og pyntelig innspilt, uten for mye fiksfakseri, men det låter også dessverre litt «flatt» og forsiktig på det jevne. Her skulle jeg virkelig ønske at det ble tatt litt flere sjanser – for de musikalske egenskapene er der. Et lydbilde som ga plass til mer dynamikk, hvor energi og kreative detaljer kom mer til sin rett, hadde løftet det helhetlige inntrykket vesentlig for min del.

Uansett er de unge funk-musikantene langt fra på luggeføre, og det er ikke vanskelig å høre at dette er et liveband som burde kunne få et betonggulv til å gynge på en god fredag. På neste runde håper jeg de også tar det opp noen steg som studioband. Jeg lar derfor tvilen komme dem til gode og lander på en snill firer, med håp om progresjon ved neste korsvei.