LISA SKOGLUND «Gi mæ nåkka ekte å feire» (Alomakeriet)

Lisa Skoglunds albumdebut «Dagen æ vinn» (2020) var både vel og bra, men denne gangen snakker vi om et langt mer modent og perfeksjonert uttrykk, hvor jeg vil påstå at tromsøartisten virkelig har funnet sin passform.

Musikalsk ligger «Gi mæ nåkka ekte å feire» et sted i skjæringspunktet mellom indie-visepop og noe som kunne vært utgitt av Kirkelig Kulturverksted. Om den beskrivelsen blir for vag, er det bare å se for seg hva Kari Bremnes og Bon Iver kunne kokt sammen på et ekstra trivelig nachspiel.

Albumet åpner knallsterkt med singelen «Murmansk», en utgivelse som i fjor fikk Feedbacks anmelder til å oppmane til fakkeltog, og en låt som i bunn og grunn setter stemningen ganske fint for resten av skiva, hvor det er kort avstand mellom høydepunktene.

Enda bedre stemning blir det på oppfølgerlåten «Sommer som det her», hvor produksjonen virkelig kommer til sin rett, og Skoglund briljerer med lett dagdrømmende og nostalgisk lyrikk, mens dronete gitarklimpring sørger for en generelt god hvilepuls.

Tittelsporet er et annet stort øyeblikk som bør nevnes, hvor inspirasjonen fra nettopp Bon Iver blir så utilslørt at låten nesten burde kunne tolkes som en ren hyllest, men på ingen måte til de grader at det blir plagiering – her er det hovedsakelig stemningen som treffer blink. Jeg vil også hevde at dette er blant låtene på skiva hvor Skoglunds evner som tekstforfatter og historieforteller skinner aller best.

Selv har artisten nevnt andre referanser, som Phoebe Bridgers og The National, noe som sjangermessig kan beskrive albumet ganske greit, men jeg får nesten enda sterkere assosiasjoner i retning Sufjan Stevens og Iron & Wine, når albumet låter på sitt ypperste. Liker man med andre ord sin indie-pop servert raffinert, finurlig og velspilt, er nok dette en utgivelse man etter alle solemerker vil sette høy pris på.

Mesteparten av albumet er skrevet og produsert av Skoglund selv, i trespann med sine musikalske våpendragere Stine Maren Steien og Torje Åsali Jenssen, og innspillingene skal ha blitt utført nesten utelukkende i hjemmestudio på Senja og Hamarøy.

Selv om det meste altså er gjort sparsommelig og nøkternt, får man likevel ikke inntrykk av at dette er noe hjemmesnekret demoræl, for det låter oppsiktsvekkende dyrt og velpolert – uten å bli glatt og generisk, og trioen har virkelig gjort et stykke arbeid man bare kan ta av seg hatten for. Her gis det tonnevis av plass til Skoglunds særegne stemme og underfundige, introverte tekster, som omfavnes av en gjennomtenkt og oppfinnsom produksjon, hvor det skorter på verken dynamikk eller detaljrikdom i lydbildet.

På den andre siden av skalaen har vi låter som «Vann i mine hender», avslutningssporet «Frihet» og singelen «Hjertefyll», hvor Skoglund bytter ut det meste av det veletablerte og særegne lydlandskapet med litt mer eteriske og svulmende toner fra Arktisk Filharmoni (sannsynligvis neppe innspilt i hjemmestudioet på Hamarøy). Sistnevnte låt ble for øvrig sluppet og spillelistet på statskanalen allerede i 2017, og har i skrivende stund også rundet 720.000 avspillinger på Spotify.

Det høres for all del ut som både gull og grønne skoger av disse låtene også, men de føles helhetlig mer på siden av resten av albumet, og bryter litt med den ellers stilmessig knallrøde tråden. Det samme kan kanskje sies om de litt uhøviske gladjazz-vendingene som plutselig dukker opp i refrengene på den ellers nydelige saken «Jorda rotere», men dette blir nok muligens en smakssak.

Ellers er det fint lite å pirke på fra min side, og «Gi mæ nåkka ekte å feire» er et album som langt på vei lever opp til den noe passiv-aggressive tittelen. Som artist har Lisa Skoglund tatt et aldri så lite kvantesprang fra debuten, og hun har skapt et album som trygt og uironisk kan beskrives som en nær og intim lytteopplevelse, med sofistikert og ekstremt velskrevet popmusikk, som dessuten bare blir bedre for hver gjennomlytting.