STIAN CARSTENSEN & ARKTISK FILHARMONI – Kulturhuset, 26.01.2024 (Nordlysfestivalen)
Trekkspill pluss finkultur, også kjent som filharmoni… eh, ja vel? Dette var min første tanke da denne konserten ble lansert i høst.
Men det er akkurat disse skruballene ut av intet som gjør Nordlysfestivalen unik. Og den godeste Stian Carstensen er selvfølgelig svært fingernem også på diverse strengeinstrumenter (som vi skal komme tilbake til senere i denne teksten).
Jeg følte derfor både på spenning og en viss forundring idet festivalsjefen og lederne av ungdomsrådet hadde ønsket velkommen, og overlot scenen til horden av musikere som skulle smelle i gang festivalens åpningskonsert.
Flere kjenner nok Stian Carstensen fra bandet Farmers Marked. Denne kvelden fikk vi oppleve tusenkunstneren både som solist og entertainer av rang.
Det var riktig nok et temmelig snaut forspill Carstensen leverte før strykerne i Arktisk Filharmoni sneik seg opp på den bekmørke scenen.
Kammerorkesteret tok for seg Dimitri Sjostakovitsj sin Kammersymfoni op. 110a. Denne musikken komponerte Sjostakovitsj etter 2. verdenskrig, til minne om ofrene. Det ligger, naturlig nok, en sorg latent gjennom hele symfonien, men tidvis bobler det også opp et voldsomt raseri.
Dette sinnet formidler landsdelsorkesteret med overbevisning. At de to gruppene av fiolinister, som står på hver sin kant av scenen, går i dramatiske «dueller» med hverandre er et smart triks som skaper mye herlig energi.
At kammerorkesterets leder, fiolinist Terje Tønnesen, har erfaring med dette repertoaret både fra jobben i Det Norske Kammerorkester, og tidligere opptredener med Arktisk Filharmoni har nok en del å si for kveldens opptreden. Han spiller ikke, men er besatt av, denne musikken.
Så er det plutselig pause, og idet Stian Carstensen returnerer til scenen i ensom minoritet frykter jeg at vi skal bli snytt for møtet mellom Arktisk Filharmoni og denne finurlige musikeren. Det hadde jo vært skikkelig nedtur om de faktisk ikke skal spille sammen, men bare hver for seg, tenker jeg.
Idet Carstensen ruller i gang en låt fra sitt soloalbum «Musical Sanatorium» returnerer heldigvis orkesteret til scenen. Og nå har de kastet fra seg sørgeklærne, og opptrer i sivil. Leve friheten, rai-rai og skål – her inviteres det faktisk til fest!
Det tar riktig nok noen minutter før ørene mine venner seg til kombinasjonen trekkspill og kammerorkester. Det er litt som om brødrene Fjøs og Rullings introduseres for søstrene Adel og Etikette.
Idet Carstensen plukker frem banjoen spøker han med tradisjonen for innavl både i Kentucky og indre Østlandet. Han hevder at ble genetikken ble mindre «kortreist» da folk i hjembygda hans ble introdusert for fremkomstmiddelet sykkel.
Selve konserten viser derimot at ulike barn leker best, såfremt de tør å sette seg ned i samme sandkasse.
Carstensen er en artig type, der han tramper hardt i scenekanten, og kauker «Nå må dere synge med!» på den ordløse melodien. Ordflommen om hans eget møte med psykiatri og medisinering får mange av oss til å flire såpass høylytt at det grenser til ukontrollert.
Jeg spår herved at søndagens livepodkast der Carstensen møter min kollega Egon Holstad, samt hans konsert med den fjonge tittelen «En musikalsk vinreise», kan bli riktig så festlige affærer. Folk som kan både spille, prate og drikke er – som alle forhåpentligvis vet – det aller beste selskapet.
At Carstensen er en eksperimentell musiker som viser lite hensyn til grenser, får vi flere bevis på. Blant annet da han «modifiserer» banjoen sin med klesklyper, for å skape – bokstavelig talt – skrudde lyder.
Samtidig er denne multiinstrumentalisten en virtuos som evner å lure lytterne inn i sine emosjoner og psykoser.
Carstensen bruker banjoen til å bygge en musikalsk bru fra eget låtmateriale, og over i Holberg-suiten av Edvard Grieg – hvor Arktisk Filharmoni tar kommandoen på ny. Holberg-suiten har vel de fleste av oss hørt flere ganger enn temamusikken til Norge Rundt (utrolig nok også komponert av en bergenser med bart).
Verket er velspilt i hendene til kveldens kammerorkester, men man sitter jo ikke akkurat måpende på kanten av stolsetet, med ørene på stilk. Idet en aura av plankekjøring er i ferd med å bre seg, kommer banjo-boss Stian Carstensen slentrende inn på scenen igjen.
Orkesteret løsner nå såpass på snippen at bassistene Ingvild Mehus og Stein Paulsen danser seg til fronten av scenen, hvor det poseres på nivå med Paul Stanley og Pete Townhend fra henholdsvis Kiss og The Who. En suite har vel sjelden blitt «trasha» hardere enn kåken til gamle Edvard, på tampen av denne konserten.
Som ekstranummer drar Stian Carstensen frem gjeterfløyta, og får kammerorkesteret med på en fin fremføring av Farmers Markeds «Norge-Bulgaria 10-11». Moralen denne kvelden i Kulturhusets storstue er at man må kunne leke seg, og kødde litt med oppskrifta iblant. Vi er jo tross alt her for å ha det gøy, ikke sant?