ROAR DONS «Ingen av oss vet» (Galactic Park)
I artistsammenheng kan man nok trygt kalle Roar Dons en «late bloomer», da han ventet til han hadde passert 60 før han ga ut debutalbumet «Natta e over» i 2017. Han har uansett ikke sittet på hendene siden den gang, og er nå ute med sin femte albumutgivelse.
For dem som liker å følge med på de årlige skattelistene, bør det neppe være noen hemmelighet at Dons er blant Tromsøs mest velbemidlede musikere (muligens ikke utelukkende forårsaket av musikkarrieren), og burde dermed ikke ha noen større utfordringer med å kunne plukke studiomusikere fra øverste hylle.
Denne gangen har han valgt et stjernelag av en pakkeløsning – nemlig ingen ringere enn selveste Violet Road (i sin helhet) – da også med backingbandets vokalist Kjetil Solberg plassert i produsentstolen. I tillegg bidrar artistens sønn, Mathias Dons, i gitaravdelingen.
Albumet åpner på sitt mest energiske, med tittelsporet «Ingen av oss vet», hvor Dons synger duett med den ikke helt ukjente tromsøartisten Anneli Drecker. Det hele starter altså svært lovende, og skal man slenge ut noen umiddelbare musikalske referanser, låter det omtrent som en bisarr krysning mellom E Street Band og Halvdan Sivertsen (minus det humoristiske aspektet) – men på en høyst naturlig og kledelig godlynt måte.
Andrelåten «Varm, varm vind» tar det derimot i en helt annen retning, hvor Jørn Hoel-klassikeren «Lost in the Tango» kanskje blir den nærmeste sammenligningen – og mulige inspirasjonskilden, om jeg skal spekulere rundt akkurat det.
Sjangermessig beveger Dons og hans musikanter seg videre gjennom flere retninger i løpet av albumets ti spor, og da snakker vi om alt fra småcorny yacht-rock, til nedtont og stemningsfull visesang – via alt som måtte finnes imellom. Eksempelvis er poplåten «Uberegnelig og passe ør» bare noen ekstra lange steinkast unna Madonnas «La Isla Bonita», mens låter som «Danse i Berlin» nesten like gjerne kunne vært en hittil ukjent Kjetil Stokkan-slager.
Albumets største styrke er nok uansett at brorparten av låtene bærer preg av et høyt musikalsk overskudd, ispedd en solid dose glimt-i-øyet-vibber, hvor Violet Road-ensemblet sørger for både instrumentering og koring som egner seg godt til Dons’ låtmateriale. Basert på hvordan det hele høres ut, kan man egentlig bare anta at det har vært særdeles god stemning i studioet.
Personlig synes jeg Dons fungerer aller best som vokalist på de litt mer såre og neddempede låtene, som viseperlene «Siste reis» og «Evig din», hvor sistnevnte utvilsomt står igjen som skivas største høydepunkt.
«Ingen av oss vet» byr altså på litt av hvert, inkludert mye retromoro på godt og vondt – men er på det jevne et sjarmerende og velgjort stykke musikksamarbeid. Det er kanskje ikke et album for absolutt alle, men liker man usnobbete, nordnorsk poprock på dialekt, og savner 80-tallet generelt – da er nok dette midt i blinken.