TAAKE «Et hav av avstand͏» (Dark Essence Records)

Når man har viet sitt musikkliv til en subsjanger, er det nærmest uunngåelig at man stivner etter hvert.

Hvis nytt liv skal skapes med det samme genbassenget som grunnlag, i runde etter runde, ender man raskt opp med å kryste ut innavla misfoster.

Taake har gjennom 30 år vist en tilnærmet romantisk lojalitet til black metal-sjangerens «ekte norsk»-variant. Men heldigvis har ensmannsbandet også turt å føkke litt med greia, og dermed utviklet sitt eget DNA.

Bergensbandet, som i praksis er Ørjan «Hoest» Stedjeberg, har album etter album pumpet nytt liv inn i en musikkstil som sto i fare for å bli en blanding av kostymedrama og museumsvandring. Taake sverger riktig nok til den tradisjonelle estetikken, men selv om Stedjeberg er old school så det holder, utvikler han originale konsepter i både form og innhold.

Lefling med banjo og munnharpe har fått enkelte svartmetallpurister til å sette mjødet i vranghalsen, og hytte alvorlig med nevene fra mammas kjellerleilighet. På album nummer åtte er det ingen «spennende» instrumenter eller revolusjonerende takter. Men Taake har i større grad enn tidligere transportert humøret og følelsene jeg forbinder med folkemusikk inn i sitt gråsvarte metal-kosmos.

Konseptet er vanskelig å kommentere uten et teksthefte for hånden, men musikalsk sett er dette storslåtte greier fra Stedjeberg – som trakterer samtlige instrumenter på skiva. At tre av platas fire låter passerer 11 minutters spilletid, er nå én ting. Vekslinga mellom, og kombinasjonen av, svartsinn og melankoli gjør dette til en uforutsigbar lytteopplevelse.

«Et hav av avstand͏» er i praksis en symfoni der musikken veksler fra å være et angrep på sanseapparatet, til å ønske oss velkomne inn i et en fantasiverden. Her blåser det voldsomt i kastene, men det er snakk medvind – om du lar deg rive med.

Produksjonen er sylskarp. Her er det ingen overdreven digital komprimering, som filer bort kantene. Man må tåle å stå i stormen, for å absorbere de mange og sterke inntrykkene som hagler ut av høyttalerne.

Dette albumet er både stygt og vakkert. Sistesporet «Et uhyre av en kniv» er et miniepos med flere magiske øyeblikk, og noe av det mest fargerike (ja, tenk!) jeg har hørt av norsk black metal. Jeg legger hodet på blokka, og kårer herved dette til det beste Taake-albumet siden den moderne klassikeren «Noregs Vaapen».

Taake har vært gjennom en del kontroverser, som vi ikke skal rippe opp i her og nå. Ørjan Stedjeberg dundrer allikevel på. Om øynene er svarte av sinne hver gang han opptrer live, fortsetter tunga å være giftig og hjernen å være skarp hver gang han spiller inn ny musikk. Taake er djevelen ingen klarte å målbinde.