Det skjer mye bra i norsk musikk for tida, men vi kan jo ikke diskriminere artistene fra verdens største land – Utlandet – av den grunn.

Her følger derfor fem anbefalte nye album, for alle kulturelle globalister der ute:

MIKAELA DAVIS «And Southern Star» (Kill Rock Stars Records)

Harpe? Ikke akkurat instrumentet som dominerer platehyllene her i heimen, må jeg innrømme. Men gjennom de ni låtene som utgjør «And Southern Star» gir dette urgamle, majestetiske instrumentet låtene en unik tvist.

Men Mikaela Davis kan uansett mer enn å plukke varsomt på strengene. Hun har en stemme ikke ulik moderne og fjonge pop/americana-begavelser som Kate Bollinger, Kacey Musgraves og Margo Price. Røsten stryker altså lytterne med hårene. Dette gjøres på et naturlig og lunt vis som står godt til låtene, som er direkte umulig å mislike.

Her pyntes kaka godsaker fra de fleste kriker og kroker av det amerikanske musikk-kartet. Frøken Davis, som har gitt ut ett album tidligere («Delivery», 2018) har hatt samme backingband gjennom 10 år. At sjefen og medspillerne er lommekjente høres godt, selv om det har vært stram regi i produksjonen, der fokuset ligger på å backe opp de allerede nydelige melodiene gjennom enkle, smarte grep.

THE HEAVY HEAVY «Life And Life Only (Expanded Edition)» (ATO Records)

Hvordan i det heiteste huleste gikk man glipp av denne übergeniale duoens debut-EP i 2022? Så så, bare slapp av. Flausen er irrelevant siden de nå gir ut en såkalt «expanded edition», og oppgraderer herligheten til et fullt album.

Et fullkomment album, vil jeg også påstå. Disse 11 låtene er av et kaliber som matches av svært lite annet så langt i 2023. Klasse-produksjonen og den klassiske auraen gjorde at jeg faktisk måtte dobbeltsjekke at dette ikke var «lost tapes» fra slutten av det swingende og schwungende 60-tallet.

Det vaskes nemlig ut svært lite rockgull av denne typen for tida. Pop, soul, folkrock, garasjerock og psykedelia – The Heavy Heavy sauser alt sammen, med glasset like høyt hevet som Keith Floyd (google it, kids).

Jeg kan ikke forstå annet enn at Brighton-bosatte Will Turner og Georgie Fuller er det kuleste musikalske paret vi har hørt siden Sonny & Cher, Ike & Tina, Jack og Meg White eller Kermit og Miss Piggy.

FRANKIE AND THE WITCH FINGERS «Data Doom» Greenway Records)

Denne har vært ute et par uker nå, men det er viktig at ingen går glipp av den. Spesielt hvis du liker rock, funk, funkrock eller rocka funk.

Hvis denne musikken var en saus, ville du ha blitt gravid av å spise den. Frankie and the Witch Fingers pumper nemlig ut et potent, voluminøst riff-o-rama på sin nye skive. Det låter massivt, men aldri overvektig. Energien er som snytt ut av punkrocken.

Ni låter med «Data Doom» er som å gå gjennom et psykedelisk karneval. Det føles først litt skummelt – som om heie greia kan spinne ut av kontroll hvert øyeblikk. Fascinasjonen gjør først at man måper, men man må bare kaste seg «head first» ut i galskapen. Frihetsrocken har mange ansikter, og med maska til Frankie and the Witch Fingers som skjold kjenner man seg 100 prosent fryktløs.

CUT WORMS «Cut Worms» (Jagjaguwar Records)

God popmusikk er undervurdert, og popen kan innta mange former. Cut Worms sverger til den opprinnelige varianten, før bildet ble komplisert med elektroniske komponenter og psykologiske droger.

Jeg har gleda meg usunt mye til denne skiva, etter at den briljante «Nobody Lives Here Anymore» fikk svært mange runder i platespilleren i 2020. Ohio-artisten Max Clarke, alias Cut Woms, skuffer heldigvis ikke. Han har heller raffinert og konsentrert uttrykket sitt. Denne skiva låter mindre cowboy, men mer crooner.

Dette er «vintage» i begrepets mest behagelige betydning. Musikken er som å ta på seg ei skjorte kjøpt på brukthandelen der de selger kvalitetsplagg. Man unngår stivheten i stoffet som kommer rett fra fabrikken, med kjemisk lukt som bonus. Det føles derimot mykt og naturlig.

Leter du etter fellesnevneren til Gene Pitney, Harry Nilsson og Gram Parsons? Nei vel, men sjekk nå uansett ut dette!

FOSSILIZATION «Leprous Daylight» (Everlasting Spew Records)

Ingen musikkhelg blir komplett uten en deilig dose død og fordervelse. Og debutplata til Fossilization er av typen du kan sette på, med volumknappen på «destroy», for å drepe alt ugresset i hagen.

Nope, dette er ikke musikk for alle. Om du liker «sånn litt hard musikk» er det bare å ta på brynje og hjelm før «Leprous Daylight» går til angrep nervesystemet.

Brasil har en rik musikkarv i de fleste ekstreme forgreininger av metal. Siden sprutgærne sambasatanister som Sepultura og Sarcófago gjorde punk, hardcore og Motörheadsk rock om til death og black metal på midten av 80-tallet, har brasilianerne hatt mye å by på.

Denne nye duoen tar greia ett steg videre ned i avgrunnen. Fossilization slenger litt doom-vibber inn i den allerede monstrøse miksen, og riffene er som en primitiv miks av Morbid Angel og Deicide.

Resultatet er så klaustrofobisk at man knapt får puste, og disse åtte låtene har en mye ondere aura enn 99 prosent av all moderne black metal. Om ikke dét høres skikkelig fristende ut – da skjønner jeg ingenting.