Han ble aldri «stor». Som soloartist var Scott Morgan mer å regne som en regional kultfigur, enn noen internasjonal størrelse. Verken The Rationals, Sonic's Rendezvous Band eller noen av hans andre bandprosjekter fikk den ene nødvendige hitlåten, og fikk dermed heller aldri fotfeste i den bredere offentligheten.
Scott Morgans musikk spredte seg allikevel, og ble aldri glemt, i undergrunnen. Langt uti karrieren ble amerikaneren plukket opp av skandinaviske rockere som var halvannen generasjon yngre, men hadde et seriøst oppheng på musikkbyen Detroit.
Om MC5’s Wayne Kramer var den såkalte skandirockens far, og Iggy var mora, ble Scott Morgan adoptert som en slags kul onkel av skandinavene som gjorde rocken gøy igjen på midten og slutten av 90-tallet.
Soulsangeren som ville rocke
Scott Morgan startet livet i Ann Arbor, Michigan – en by musikkfans drar kjensel på som arnestedet til legendariske The Stooges, og de fleste andre kjenner som en universitetsby. Veien var uansett kort til Detroit, metropolen som satte den internasjonale standarden for soulmusikk gjennom Motown – som igjen ble hjulpet frem av en rekke mindre plateselskap.
Og tenårings-Scott sitt første band av betydning, The Rationals, var i bunn og grunn en av 60-tallets mange soulgrupper. Men i stedet for blåserekke eller utvidet orkestrering, strakk gjengen seg først mot lyden fra den regionale garasjerockscenen, og senere fra de såkalte british invasion-bandene – der The Small Faces er den klareste parallellen.
Scott Morgan er soulsangeren som ville rocke, og gjennom karrieren fikk han mange muligheter til dette. Han var en ettertraktet stemme, og nøt stor respekt, blant rockens veivisere, alfahanner og gærninger i den amerikanske midtvesten.
På siste halvdel av 60-tallet ble Detroit åsted for en ny rockrevolusjon. Der rocken fra den toneangivende vestkysten ble stadig lettere og fjernere i kjølvannet av hippiebevegelsen, var lyden fra motorbyen i Michigan hardere, med langt mer energi i tanken.
Nevnte MC5 og The Stooges var virkelig ute etter bråk – på alle måter. Alice Cooper ville sjokkere livskiten utav sedate forstadskids og deres foreldre, mens George Clinton og hans crew i Funkadelic og Parliament var som romvesener å regne sammenliknet med de konservative kreftene som fortsatt regjerte i musikkindustrien.
Scott Morgan fikk ikke plass på katapulten som sendte mange av disse Detroit-rockerne ut i verden. På midten av 70-tallet fikk han allikevel sin sjanse.
Frontet supergruppe
Etter at MC5 ble oppløst som følge av heroinmisbruk, krangling og generelt kaos startet gitarist Fred «Sonic» Smith opp et nytt band. Til «supergruppa» rekrutterte Smith The Stooges’ Scott Asheton bak trommene, og The Ups Gary Rasmussen på bass.
Etter å ha bidratt med en gitar på innspillinga av Scott Morgans første solosingel eller The Rationals’ kollaps, var Smith klokkeklar: Han ville ha Morgan i rollen som frontmann, sanger, gitarist og låtskriver i sitt nye prosjekt.
Resultatet var Sonic’s Rendezvous Band; en kollektiv maskin med både muskler og finesse som overgikk det aller meste i rockens ferskvaredisk. På opptakene av dette bandet skinner Scott Morgans enorme kraft igjennom. Soulsangeren fra Ann Arbor fremfører de grove, aggressive låtene med en kombinasjon av streetsmart attitude og sjel.
Ufattelig nok ble supergruppa ignorert over en lav sko av storfiskene i musikkbransjen, og endte opp som et liveband en singel – én forbanna singel – som sin eneste offisielle utgivelse. Heldigvis ble mange av låtene til Sonic’s Rendezvous Band spilt inn i løpet av Morgans senere karriere.
Fra 70-tallet og utover lystret aldri Scott Morgan stemmene som bestemte hva som var trendy. Han var tro til sitt eget musikalske DNA, og videreutviklet alle de sterke inntrykkene som satt i kroppen fra oppveksten gjennom musikken sin: Soul, blues og rockn’n’roll som fikk svetten til å renne.
Bevisst eller ei, laget han aldri musikk for studenter eller folk som var opptatt av å ha god smak. Låtene hans hørte hjemme i bulene der arbeidsfolk samlet seg fredag kveld, etter at ukas siste skift endelig var unnagjort.
På tross av et datert sound, er innspillingene hans på 80-tallet fulle av punch og vitalitet. Mangelen på suksess gjorde allikevel at Scott’s Pirates er blant få av hans bandkonstellasjoner som fikk gitt ut plate. Etter hvert begynte energien i Scott Morgans musikk å dabbe av.
Skandinavisk oppstandelse
En stor fan endte på tampen av 90-tallet opp med å gi Morgan en ny start, og en sjelden mulighet til å vise trynet sitt frem til rockere på vår side av Atlanteren. The Hellacopters’ bandsjef Nicke Andersson fikk den nå godt voksne Scott med som frontmann i deres felles band The Hydromatics.
Målet var å sprute nytt liv inn i den gode, gamle Detroit-rocken, og samtidig biffe opp flere av Morgans altfor obskure låtnuggets. Hydromatics traff ikke bare blinken. De blåste den over ende.
Etter millenniumskiftet hyret Andersson inn mentoren Morgan som spydspiss i bandprosjektet The Solution. Resultatet ble to album som hyller den originale soulmusikken fra triangelet Memphis, Muscle Shoals og Detroit. Den lille svensken bak trommesettet dro virkelig soulsangeren Scott Morgan ut fra hjertet i den aldrende artisten, gjennom mikrofonen, og ut av høyttalerne. Jeg er fortsatt dritmisunnelig på alle som fikk oppleve The Solutions konsert på Roskildefestivalen i 2004.
Her kunne historien ha endt, ettersom ringen var sluttet for soulsangeren og rocknestoren Scott Morgan. Men disse maskinene fra Detroit har ikke bare mye kraft under panseret – de er åpenbart også bygd for å vare. Denne altfor sjeldent anerkjente helten har holdt seg aktiv der mange andre for lengst ville ha parkert kjerra i garasjen.