KARA JACKSON «Why Does the Earth Give Us People to Love?» (September Recordings)

Lyden er viktigere enn lyrikken, i musikk. Slik vil det i alle fall alltid være for min del. Jeg får helt fnatt av slike diktopplesninger der bakgrunnsmusikk skal være en slags «fargelegging» av ordene.

Slik fremstår åpningssporet på denne plata, men så snur det heldigvis. Vi ledes snart inn i en svært sammensatt, uforutsigbar og altoppslukende verden – der skillet mellom ord og melodi viskes bort.

Denne plata er en samling av musikalske historier, fortalt fra perspektivet til en ung, amerikansk dame med flere slående talenter. Allerede i 2019 vant Kara Jackson tittelen (?) National Youth Poet Laureate. Når man lytter seg gjennom hennes debutalbum, er det lett å skjønne hvorfor.

Du kan godt la de gamle Dylan-platene dine ligge i en time, og heller bryne deg på «Why Does the Earth Give Us People To Love?».

Denne unge multikunstneren fra Chicago blottlegger sitt indre på en sterk, ofte direkte og ubehagelig måte. Hun viser samtidig et fascinerende innblikk i de mange forskjellige skjebnene hennes generasjon kan lide, i nåtidens USA.

Kara Jackson langer ut solide lusinger til kjipe gubber i alle aldre og kjønn. Det er allikevel den eksistensielle usikkerheten hun beskriver aller best. Jackson presser langfingeren nådeløst mot nerven der angsten, sorgen og forvirringen bor.

Hun synger disse låtene på en svært effektfull måte. Her er det ingen sminke på røsten. Det er nesten slik at man kjenner pusten til sangeren i ansiktet, mens hun stirrer oss rett i øynene. Jacksons rytmiske tilnærming, og måten hun legger trykk på ordene, gjør at vi nærmest angripes av tekstene hennes.

Folk og jazz er sjangrene det er mest naturlig å bruke som referanser her. Det er ingen typisk pop-struktur i bunnen av komposisjonene. Versene følges gjerne av nye vers – bare at disse er som en u-sving bort fra banen vi beveget oss i. Den nydelige, country-influerte «Pawnshop» ville allikevel hatt hitpotensial i en mer logisk musikkverden.

Kara Jackson har nok lyttet til både Nina Simone og Pete Seeger, men uttrykket er hundre prosent 2023. Akustiske gitarer og klangsterkt piano er bærebjelkene i instrumenteringa, men det brukes også elektronikk og svimlende flotte strykerarrangementer. Slik røskes låtene opp fra røttene, og gis et salgs kosmisk snitt.

«Rat» og tittelsporet må dras frem, som eksempler på hvordan man maksimaliserer flere kulturuttrykk i én samlet enhet. Rett og slett mesterlige komposisjoner, med mange lag i løken man kan skrelle om man vil.

«Why Does the Earth Give Us People To Love?» er ikke en lettvint lytteopplevelse, men en opplevelse. Dette er et album jeg ikke har hørt maken til. Og tittelspørsmålet – det er jo evigvarende, siden vi gjennom hele livet mister dem vi er glade i.