Søte Satan, hva er det som skjer med Australia for tida? Det pumpes nok kvalitetsmusikk utav landet down under til at man kan mistenke kulturell doping, guddommelig inngripen, eller en slags kombo av begge.
Arnestedet til mye av lyden som nå resonnerer kloden rundt, finner vi i storbyen på sørkysten. Melbourne er i ferd med å bli en musikkby på nivå med New York og Nashville. Om man regner ut ifra mengden av gode nye band og artister, har Melbourne for lengst overgått europeiske «hubs» som London og Berlin.
Det er derfor en glede å kunne anbefale følgende to nye skiver fra undergrunnen i denne fascinerende metropolen:
LEWIS COLEMAN «Offline» (Beloved Recordings)
Hvordan skrive låter som er både catchy og komplekse? Det er tusenkronersspørsmålet. Nå tviler jeg på at Lewis Coleman blir søkkrik med det første, men talentet er umulig å ikke høre.
På australierens andre album triller han ut 12 poplåter der gitarspillet er sentralt. Riffene er skakke, og åpningslåten har et tydelig preg av deilig årgangs-Television.
Det er mye spenning, altså intensitet, i musikken til Coleman. Låtene kan skifte karakter fra verset til refrenget. Han kan nynne på en søt melodi med øynene igjen før alt snur, der han trekker pusten setter et olmt blikk i deg.
Vår mann Lewis har en sjelden kvalitet til felles med det avdøde geniet Elliott Smith. Han kan lokke deg inn med en søt melodi. Så får man et hav av smerte rett i fleisen, så snart døra er lukka bak en.
Fengslende opplegg, rett og slett. Og Coleman vet å holde på oppmerksomheten. Det tradisjonelle oppsettet med gitar, bass og trommer er kanskje enkelt, men denne finurlige typen bruker en bred palett til å male ut sine melodier.
Jeg mistenker en bred og passe eklektisk platesamling. Og det er jo en enorm fordel å ha et stort mentalt bibliotek på plass, der man kan låne litt fra hver avdeling, om man skal forme en helt egen musikalske identitet.
Noen subtile strykere er det nærmeste Coleman kommer til å ty til billige triks. Disse låtene besitter plenty av dramatikk, og dermed minimalt behov for sminke, lyssetting og kulisser.
STEPMOTHER «Planet Brutalicon» (Tee Pee Records)
Australia har alltid hatt denne stanken av herlig rock. Der vi europeere, og i stor grad også amerikanerne, tvinges til å forholde oss til trender, virker det som om «aussiene» ikke er like pretensiøse. Det blir liksom aldri feil å jekke en øl, trekke pusten, vri knotten helt til høyre, og harve løs på gitarstrengene.
I sandstormen av nye rockere er Stepmother et nytt bekjentskap for min del. Men det var på tide vi fikk hilst! Bandets siste skive er som å treffe en god, gammel kompis av typen som har nye historier å fortelle.
Trioen frontes av gitarist og Graham Clise, som ifølge internettets søkemotorer har bakgrunn i en rekke andre band jeg gleder meg til å sjekke ut. Australsk rock er jo som en pågående skattejakt der nye kilder til moro dukker opp overalt, selv om vi lures til å tro at landskapet er rein ørken.
Alle som digger rock av typen man må vaske gulvet etter å ha hatt på besøk, vil ha mye å kose seg med på «Planet Brutalicon». Det er bare å la seg overfalle av den uhellige treenigheten: Punk, boogie og garasjerock.
Enhver rocknørd med respekt for historien i avdeling Fuzz og Faenskap vil kunne runke seg sjøl halvt i hjel med referanse-bonanza gjennom disse 12 kruttlappene av noen låter. Stepmother videreforedler rabalderet som kom ut av australske garasjeporter på 60- og 70-tallet, forsterket med den rebelske muskelrocken fra Detroit i samme periode, pluss den påfølgende punken i NYC.
For å gjøre det enkelt kan vi allikevel koke det ned til to skandinaviske helteband, og si at Stepmother plasserer seg bredbeint, med en sigg planta i kroken av et skeivt flir, midt mellom The Nomads og Backstreet Girls. Om det ikke er verdens mest nøyaktige pekepinn, er det i alle fall en kompliment alle fans av de nevnte to orkestre vil holde høyt.
Rock som røsker tak i skrittet, og gir deg en god ørefik, blir det nemlig aldri nok av.