Egentlig burde det ikke være slik, men det er vanskelig ikke å la en artists vesen påvirke hvordan man oppfatter og lytter til deres musikk. Aurora er intet unntak. I intervjusituasjoner fremstiller hun seg selv som en slags alternativ dansende lotusblomst som helst vil stikke føttene ned i en jordmasse og la regnet renne nedover seg, samtidig som fingrene strekker seg mot himmelen.
Dersom eurytmi var et menneske, da ville det vært Aurora. Det er ikke et problem i seg selv. Mange andre musikere med ulike måter å se verden på, og med langt mer ekstreme fakter, har laget noe av verdenshistoriens beste låter. Iblant kan man likevel stusse på om dette er henne, eller en måte hun iscenesetter seg selv på.
Musikken hennes er derimot egentlig ganske enkel og uten spesielt mye staffasje. Det er «pure pop» for alle pengene, hvor de store overraskelsene og uventede vendingene lar vente på seg. Dette er intet unntak.
«A Different Kind of Human» er andre og siste del av det som er ment som en todelt utgivelse. Første del, «Infections of a Different Kind», ble sluppet i fjor og var like behagelig å høre på som den var intetsigende. Hele albumet hørtes ut som en slags myk masse som gikk inn gjennom ørene uten å verken plage eller sette noe nevneverdige spor. Nå har hun tatt de bare føttene ut av gresset og over til betongen, hvor det tidvis spilles hardere og mer dansbare diskorytmer. Det fungerer godt.
Etter at hun takket av forrige del ved å synge «this is the breath» til en lang melodilinje, starter del to rett på med danselåten «The River». Selv om «det ytre rom» og det utenfor oss selv skinner gjennom teksten er hun tydelig mer til stede her enn hun var på 2018-albumet. Man får nesten følelsen av hun synger mer om det virkelige liv.
Den beste låten kommer allerede som nummer to med «Animal». En skikkelig «banger», hvor versene er nesten identiske til Lana Del Reys «Gatsby»-låt «Young And Beautiful». Bare med langt mindre stønning og seige melodilinjer. Her er hun «lost in a concrete jungel». Du vet betongen som ble nevnt tidligere. Hvor hun jakter på kjærligheten, et annet dyr. Aldri har vel Aurora vært mer menneskelig som når hun er et dyr.
Aurora danser videre til nachspielet med låten «Dance on The Moon» som får meg til å stusse over hvorfor hun egentlig synger på irsk, men la gå. Det er bedre enn valley-talk. I låten «Hunger» hvor 22-åringen, ironisk nok, synger «I’ve been born for sometime» har hun forlatt Lana for godt og beveger seg godt over i Lorde-land.
For det er åpenbart i flere av melodiene at hun lar seg tydelig inspirere av andre. En annen artist er Imogen Heap, både i albumets tittellåt som minner om «Say Goodbye and Go» med sine egne koringer og «etterdønninger» og sistelåten «Mothersip», som får meg til å nynne «Mmm, whatcha say?».
Aurora er heller ikke redd for å ta i bruk virkemidler fra mer etnisk musikk og dette passer utmerket i form av en kraftfull avslutning på «The Seed», albumets mest interessante spor.
Med dette albumet virker det som artisten har blitt mer voksen og tydelig på at det er i popuniverset hun trives best. Det bidrar til å gjøre henne enda mer «jorda», på tross av de litt mer utenomjordiske referansene. Det å tørre å være «vanlig» kan ofte være det mest spennende.
