Det er gått 20 år siden Lars Winnerbäck debuterte, en debut som var begynnelsen på karrieren som en av Sveriges mest populære singer-songwriters, og han har så absolutt sine trofaste tilhengere også her hjemme. Blant anna var han første artist ut på Buktafestivalens hovedscene i 2012, og han var tilbake i byen med en konsert på Driv høsten 2014.
Og har du hørt Winnerbäck før, vil du også kjenne han igjen på hans ferske «Granit och morän», hans første album siden «Hosianna» for tre år siden, ei plate mange mener er svenskens beste. Med «Granit og morän» møter vi en litt mildere Winnerbäck enn på «Hosianna» som hadde i seg både et sinne og en sorg over situasjonen i sitt grå og desillusjonerte Sverige, og han tok det ut gjennom mer aggressivitet og temperament i musikken enn vi er blitt vant til å møte ham.
På «Granit och morän» henger igjen litt av det samme i måten han bruker instrumentene i den musikalske innpakninga. Men det er likevel den lavmælte, sentimentale og litt sårbare Winnerbäck vi hører.
Som fire ganger før, har han vært i studioet Grouse Lodge i Irland og spilt den inn, som artister som R.E.M. og Michael Jackson har gjort før han. Der har han med nødvendig avstand kunna se hvordan det står til både i sin egen hverdag og det svenske (ikke så ulikt det norske) samfunnet. Med seg selv som en gjennomgangsfigur formidler han sine opplevelser av dette i mange vakre fortellinger, fortalt i granittens gråtoneskala som også kan bryte mot blått.
De som leter etter noe nytt hos Lars Winnerbäck, vil neppe finne så mye av det. Men de som allerede har et kjærlighetsforhold til ham vil ikke la det kjølne som en følge av «Granit og morän». For kvalitetene som har gjort ham til en av Nordens høyest skatta artister er der så desidert.
Hans 11. album er et nytt møte med den sårbare og sentimentale Lars Winnerbäck som vi tidligere har hørt blant anna på «Vatten under broerna» (2004) eller «Daugava» (2007). Her er lengsel og savn, rotløshet, tenåringsminner, hvor vanskelig det kan være å få drømmer til å gå i oppfyllelse ...
Lars Winnerbäck skildrer dette i tekster med litterære kvaliteter og så godt som uten bruk av refreng, som ofte kan være rockepoesiens banale svøpe.
Jeg lar meg også imponere av hans evne til å gi det lavmælte intensitet i framføringene. Gjennom det gir han det hverdagslige viktighet.
Skal jeg trekke fram noen enkeltlåter, så er det vanskelig å komme utenom avslutningssporet «Kom loy» som gir meg assosiasjoner til Neil Youngs «Like a Hurricane».
