Rune Simonsens stemmeprakt og teft for gode melodier har vært der helt siden de kom ut av øvingslokalene og smeltet både gutte– og pikehjerter med sin sterkt Radiohead-influerte pop. Det er veldig lenge siden nå.
Siden ble bandet voksne, og de var lenge ansett og gjettet på som det neste store fra Tromsø. Med rette, må en tilføre. Platekontrakter, distribusjon og turnering i utlandet fulgte i flere år, parallelt med at musikken ble mer introvert og utilgjengelig.
Ikke at dét skal brukes mot noen, og slikt trenger heller ikke fucke opp interessen blant fansen, så lenge man bare leverer varene.
På sitt mest tilgjengelige har de levert enkeltøyeblikk som med litt voksenhjelp i distribusjonsleddet ville kunne gitt dem heder, ære og - meget mulig - berømmelse. Spesielt på andreplata «Astral Sky», og med låter som «Aftermath» og «Vault», hadde de alle muligheter, uten at det likevel tok helt av.
Nå er det heller ikke alle band i Norge forunt å ha sitt eget publikum i Tyskland, så man skal virkelig heller ikke si at de mislyktes.
Men det har vært så frustrerende mye surr med disse gutta. Plutselig skulle Rune sitte på en stol på konsertene. Låtene bevegde seg over i elektronisk postrockland, og aktiviteten avtok.
De har også byttet bandnavn tre ganger, uten at besetningsgrunnstammen i trioen har endret seg. At de i tillegg er en gjeng som hadde slitt med å selge, eller sågar gi bort, Viagra på gamlehjemmet, har ikke gjort saken enklere. Derfor bare deiset denne skiva ned fra intet.
Ingen presseskriv. Ingen releasekonsert. Facebook-sida deres er mindre aktiv enn adelskalenderen til TIL, og en crowdfunding-finansiert utgave av vinylen er ute i det blå.
Nå skal skiva visstnok utgis på dette snasne formatet, via deres venner i det velrenommerte plateselskapet Glitterhouse. Og det blir konsert i mai. Tror de. Ikke hold pusten.
Det er ganske frustrerende å heie på dette bandet, akkurat som det er å følge et fotballag der du liker sjela, men blir rasende av den mangelfulle utnyttelsen av potensialet i den.
«Kennedy» er deres femte skive, og er i grunnen et fint tverrsnitt av det de har drevet med siden starten, der vi får både vakre og fløyelsmyke poplåter («Sea Turns Green» er en aldri liten lekkerbisken), mer introverte og krevende spor, samt noe uforståelig tøys/kunst (alt etter hvem man spør).
Trioen er forsterket med sin faste våpendrager og gitartilførsel Harald Amundsen, og selvsagt den allestedsnærværende Erik Nilsson på tangenter. Begge to er med å løfte soundet og låtene ytterligere.
Fire-fem av de totalt åtte låtene (fordelt over sympatiske 37 minutter) er flott pop (får fine Echo & The Bunnymen-assosiasjoner av «Charter of the Forest»), selv om de på langt nær evner å bite seg fast og generere en enorm trang til å høre dem om og om igjen. Etter sju sammenhengende gjennomlyttinger er det sågar en følelse av slitasje å spore på flere av dem.
Sistelåten, den over sju minutter lange «Shoreline», er minst fem minutter for lang, og er i tillegg herpa av noe vocodertullball man slettes ikke trenger når man har en mann av Rune Simonsens kaliber bak mikrofonen.
Ergo sitter man igjen med et velspilt, pent produsert album som er helt på det jevne. Men de hadde trengt en Sten Ekroth, eller for den saks skyld en Leni Riefenstahl, for å få litt fart inn i bandorganisasjonen.
