Herregud, så latterlig, tenkte jeg da jeg hørte hva «I feel pretty» (ja, som i sangen Natalie Wood synger i «West Side Story») handler om. Det var før jeg så filmen, Nå som jeg har sett den har holdningen min endret seg, i alle fall litt.

At livet ville vært så mye bedre, enklere og spennende dersom midjen var smalere, fjeset vakrere og føttene mindre.

Under en time på spinningsenteret «soulcycle», hvor alle rundt henne sykler og svetter om hverandre i euforisk endorfinglede kun iført crop-tops, ramler hun av sykkelen og slår hodet sitt.

I rett «transformasjonsstil» (tenk filmer som «13 going on 30», «Big» og «Freaky Friday») er Renee et nytt menneske når hun kommer til seg selv. Det tror hun i alle fall. Personen i speilet er ikke lenger den Renee hun kjenner, men det hun oppfatter som en vakker kvinne.

En som «ser fantastisk ut, også i billige klær» – som hun selv sier. For oss i kinosalen, og alle andre rundt henne, har ingenting med Renees utseende endret seg. Det har derimot selvtilliten, noe som gjør at muligheter hun ikke tidligere hadde åpner seg opp for henne. De fleste klarer nok å forestilles seg hvilken retning denne historien kommer til å gå.

Filmen har fått en del kritikk for å sette Schumer i rollen til en kvinne som skal oppfattes som mindre vakker. Her tror jeg det har oppstått en misforståelse, i alle fall slik jeg ser den.

Renee er først og fremst en lett gjenkjennelig kvinne. Hun ser på YouTube-tutorials når hun setter opp håret, går med bikinitruse i stedet for vanlig truse når hun ikke orker klesvasken og tenker at hadde bare «en ting» vært annerledes så ville livet vært bedre.

Noe jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, uansett hvordan man ser ut.

foto
TRANSFORMASJON: Amy Schumer som Renee Bennett etter at hun «oppdager» sitt nye utseendet. Foto: Norsk filmdistribusjon

I tillegg til en syltynn historie, er det også flere sekvenser som er alt for langtekkelig. Oftere enn fortjent blir Renee fremstilt som en idiot, rett og slett fordi filmen drar scener for langt.

Det bidrar til at hun virker «tregere» enn hun er. Spesielt mot slutten, hvor de med enkle grep kunne kortet ned tiden. Det er dårlig gjort mot både publikum og rollefiguren.

Som skuespiller overrasker ikke Schumer, hun minner om rollefiguren sin i «Trainwreck» og rollen som seg selv i TV-serien «Inside Amy Schumer». Noe som er helt greit.

Det er Schumer, med hennes evne til å gjenspeile opplevelsen av realistiske situasjoner og komiske talent som redder filmen.

Du skal bite deg hardt i kinnet for ikke å le og de fleste kommer nok til å gå ut av kinosalen med et smil om munnen, enten de vil eller ikke. I likhet med rollefiguren så overrasker også filmens innhold.