Soulbandet backes av strykerrekka til Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO) under festivalkonserten, som er den andre fremføringen av bestillingsverket «Guerrilla Gardening». Verket fremføres i kveld for andre, og muligens siste, gang – etter urpremieren under Varangerfestivalen i sommer.
– Dere er kraftig forsterket av strykerne til NOSO, pluss diverse visuelle hjelpemidler, under konserten på Kulturhuset. Hvordan er det å være en del av en såpass massiv produksjon?– Dette er jo en ganske sprø tanke i utgangspunktet! Det hele bunner ut i at vi fikk realisert bestillingsverket vårt, spurte NOSO, som sa ja til å være med – og da var liksom lista lagt. Under Varangerfestivalen hadde vi en hel idrettshall å leke oss i, og vi hadde lyst til å utfordre oss selv. Det ble et jævla fint opplegg – med masse folk både på og av scenen – og det føltes litt for galt å bare skulle gjøre dette én gang. Derfor er vi veldig glad for at Nordlysfestivalen kom på banen, og at vi kun spiller ny musikk gjør det hele enda mer spesielt.
– Hva kan vi som ikke fikk sett bestillingsverket «Guerilla Gardening» på Varangerfestivalen, forvente under Nordlysfestivalen – rent musikalsk sett?– Dere kan forvente en god dose av hva The band called Oh er kjent for, men kraftigere og fornyet – og kanskje hakket mer utfordrende. Vi ga ut (debutplata, red.anm.) «Stereosoul» i 2014, men tekstene og musikken til plata var skrevet helt tilbake til 2010. Siden den gang har det skjedd mye, både i verdenspolitikken og i egne liv, som vi føler behov for å kommentere.
– Hvilke hendelser er det dere ønsker å kommentere?– På sett og vis innså jeg, at hvis vi i vår levetid skal kunne snakke om politikk – da måtte det skje nå. Jeg tenkte: «Hva hvis alle disse problemstillingene er fikset før vi får gitt ut plata?» – men det har ikke skjedd. Da tenker jeg spesifikt på at vi fikk FrP i regjering, fikk Listhaug som integreringsminister, brexit, Obamas krigføring sammen med NATO, og det nylige presidentvalget. Det er vanskelig å bare skulle sitte stille og se på, fordi det er så mye som er vondt å se på, som man bør være kritisk til– Når det kommer til våre egne liv, er det stor forskjell fra å være 22 år til å være 28. Vi har møtt kjærester, fått nye venner, og livet endrer seg hele tida.
– Som du nevner, er det tre år siden den Spellemann-nominerte debutplata deres ble utgitt. Deres kommende album har fått tittelen «Guerrilla Gardening». Blir dette en liveplate fra konsertene?– Nei, det blir ikke en liveplate – vi har vært i studio. Konserten vi spiller i Tromsø er rett og slett hele skiva, fra A til Å. Vi har jobbet sinnssykt mye med musikken, konseptet og lydbildet. Vi ante ikke at den «vanskelige andreplata» skulle være så jævla vanskelig, hehe. Vi har vært i studio i fire forskjellige byer, og utfordret hverandre skikkelig, med inspirasjonskilder som spenner fra frijazz til hip hop.
– Du har gjort vellykkede jobber som sessionvokalist for rapperne Klish og Joddski, og The band called Oh holdt også julekonsert i Ishavskatedralen, sammen med koret Aurora Borealis. Hva får du ut av slike samarbeid?– Klish og Joddski, pluss greiene jeg har gjort sammen med Oter og Bodø-bandet Sweet Like Chili, er som overskuddsprosjekter å regne. Jeg går ikke med noe voldsomt soloprosjekt i magen, men når kule folk spør om jeg har lyst til å synge, er det morsomt å hive seg med. Konserten i Ishavskatedralen var veldig trivelig, i tillegg til utfordrende. Vi fikk styre mye av repertoaret, og laget en julekonsert som vi sto inne for.
– På Klish- og Joddski-låtene synger du på egen dialekt. Har du vurdert å ta permanent eller midlertidig overgang til norsk språkdrakt i musikken din?– Som kunstner og låtskriver opplever man noen eksistensielle kriser, så tanken har slått meg, hehe. Plutselig kan man få en idé der noen norske ord formidler budskapet best. Det er litt norsk på «Guerilla Gardening» – noe som egentlig skulle være en hemmelighet ... Det er uansett bare et par takter, og som en bagatell å regne.
– The band called Oh har i seg selv en bred og variert musikalsk palett. Har du som mål å utforske forskjellige sjangre, eller er det bare noe som kommer naturlig?– Det kommer naturlig. Det høres kanskje flåsete ut, men The band called Oh har aldri satt seg ned for å definere hva et soulband er. Soul er bare hva folk har endt opp med å kalle musikken vår. Jeg hører, og har alltid hørt på, masse forskjellig musikk. Når det er sagt, kunne vi aldri alene ha gjenskapt den ville følelsen det er å ha 18 NOSO-strykere i ryggen.
– Hva synes du egentlig om merkelappen «neosoul», som ofte blir nevnt i sammenheng med The band called Oh? Du har vel selv brukt ordet i en av bandets låter – var det «Family»?– Ja, det stemmer. Det er vel egentlig et ord oppkonstruert for å selge plater. Samtidig viser «neosoul» til den andre bølgen av soulmusikk, som kom etter at musikerne begynte å høre på hip hop. Nå har dette begrepet blitt ganske gammelt, og mange soulartister har begynt å gå tilbake til jazzen – som er musikken soulen i utgangspunktet sprang ut fra.
– Hvis du skulle plukke ut tre artister, band eller album som har vært spesielt viktige for deg: Hvem eller hva vil dét være?– Den første skiva til Frank Ocean, fordi han var en spydspiss som ga ny substans til en sjanger som hadde utviklet seg til å handle mest om rumper og slikt. Det er viktig at musikken er sexy, men det er også viktig å tørre å være litt annerledes, og bryte opp i ting.– Den første skiva til Rage Against the Machine sto veldig sterkt på ungdomsskolen i Sørreisa. Det var så ruralt, at ting kom litt senere dit. Vi hørte lite på Biggie Smalls, Nas og Jay Z på den tida, egentlig. Jeg er også ganske sosialistisk av meg, og ideologien bandet formidlet gjennom musikken og intervjuer var viktig. Jeg laget til og med en Rage-nettside med alt av tekster og credits – uten at jeg visste hvordan man skulle legge den ut på nett. Nettsida var uansett til eget bruk, hehe.– «Talking Book»-plata til Stevie Wonder har vært med meg hele veien, selv om det muligensw er et år siden sist jeg lyttet til den. Stevie Wonder er i alle fall min viktigste inspirasjonskilde som sanger. Han er et ufattelig musikalsk talent, og var min inngangsport til all urban musikk, etter å ha hørt mye Rage Against the Machine og post-grunge. Faren til hun som var kjæresten min da jeg var 16, hadde plata på vinyl, og den har fulgt meg siden den gang.
