Helge Skog og Egon Holstad tar nå Feedback-spalten «Rockens sorte får» hjem til gamlelandet! Tiden er inne for å kaste lys over et knippe av musikkens norske askeladder. Denne uka tar vi for oss en stadig like frisk, gullkantet rockdebut fra selveste Ishavsbyen.
Det nye prosjektet Norske Albumklassikere, der reutgivelser av gammelt gull på vinyl og CD crowdfundes av fansen selv, fikk meg til å ta en mental gjennomgang. Hvilke rockalbum fra Tromsø bør blåses støv av, og kringkastes på fullt volum til alle som vil (og ikke vil) høre etter?
Etter The Pussycats’ to banebrytende plater på 60-tallet, og det påfølgende tiårets visebølge var det ærlig talt lenge nokså tynt i LP-hylla med påskrift «Rock fra Ishavsbyen».
Én plate skriker, sparker og maser seg allikevel inn i det gode selskap – og den er attpåtil fra «min» generasjon. Nemlig debutplata fra dette millenniets sorte får i Tromsøs rockscene, The Considerate Lovers.
Min historie med dette albumet begynner en dag for 17–18 år siden, da en fyr som kalte seg Henry Johnsen kom subbende bort til disken i platesjappa der jeg jobbet. «Jeg skal ha disse», sa den tynne krølltoppen. Så la han ikke én, men to, plater av kultheltene Oblivians på disken.
Etter en lang arbeidsdag der jeg hadde blitt kryssforhørt og belært om alt fra «skikkelig fet nu-metal» til døll kaféjazz var samtalen med denne Oblivians-fyren en etterlengtet redningsplanke og energiboost. Henry og jeg ble, gjennom vårt felles kjærlighetsforhold til rock’n’roll som ikke hadde vaska seg, venner – og senere også kolleger.
Noen måneder etter vårt første møte inviterte Henry meg til den første (offentlige, i alle fall) konserten til et band som het The Considerate Lovers – der han sjøl var vokalisten. Våre felles preferanser i rock fra skyggesiden gjorde at jeg hadde visse forhåpninger, om ikke forventninger, til denne gigen.
Førsteinntrykket av disse Considerate Lovers-folkene var ikke all verden. De så ut som en gjeng universitetsnerder av typen som kunne finne på å ha med seg matpakke og en termos med kakao opp på scenen. Da de fikk stemt ferdig gitarene, dratt opp buksene, og endelig begynte å spille, kom øyeblikket av typen man aldri glemmer.
Et kulturelt elektrisk støt rett i skallen – dét var hva vi 30–40 etter hvert nokså sjokkskadde oppmøtte fikk rett i fleisen denne kvelden på den legendariske kjellerbula i Strandgata, som den gang het Kaos.
Musikken var som et angrep med diskanten skrudd opp på nivået Varlig Hørselsskade. Cymbalene krasjet i hytt og gevær, mens en knivskarp bass og tre ville gitarer – deriblant Henrys fuzz-forvrengte kassegitar (!) – hamret ut blues- og garasjerockriff som ville skremt Fanden sjøl ned i hula si.
I sentrum sto Henry, som åpenbart hadde blitt besatt av en utenomjordisk kraft der han sang, hoiet og skreik som om det var hans siste sjanse i livet til å riste styggen av ryggen, og få presset disse låtene gjennom mikrofonen.
Denne råheten og energien klarte bandet heldigvis å fange også i studio, på den første av deres to plater – ironisk nok døpt «The End». Innspillinga i Haldens ikoniske studio Athletic Sound var av typen bare-trykk-play-og-record.
Denne enkle tilnærminga der man tukler minst mulig med skaperverket funker dårlig for mange band, men var perfekt for et rett-fra-levra-orkester som The Considerate Lovers. Å legge et lag sminke over kvisene ville ha dempet, om ikke drept, uttrykket.
På tross av hvor mye jeg elsker skrål og skrall var det aldri lydbildet som gjorde The Considerate Lovers til et fantastisk bra band. Kvintetten hadde to klare styrker: Henrys intense og følsomme stemme, og låter fulle av snert, dybde og minneverdige melodier.
The Considerate Lovers skilte seg kraftig ut fra medianrocken, da denne plata kom ut. I en periode hvor alle band på død og liv skulle være så jævla «proffe», var Tromsø-bandets uskolerte og upolerte tilnærming en befrielse. De åtte låtene som utgjør «The End» var i tillegg inspirert av en helt annen tidsperiode, der gospel, grovkornet blues og skeiv country sto på den kulturelle menyen.
I bunnen av musikken ligger en fascinasjon for, og søken etter, mytene og mystikken fra rockens opprinnelse i USAs dype sør. The Considerate Lovers hadde et sjeldent talent der de ikke bare reproduserte, men selv skapte denne uforklarlige mystikken. Platas avslutningsspor «I Went Looking» gjør fortsatt rare ting med kroppen min hver eneste gang jeg hører kompet slå inn med full kraft.
Som håpløs rockromantiker utgjør band som The Considerate Lovers den ultimate historien. Ingen femårsplan, ingen trender – bare en gjeng venner som starter band fordi de elsker musikk og har lyst til å lage noe eget.
Vi trenger flere slike band, og de fortsetter heldigvis å dukke opp i Norges kriker og kroker. Om noen Tromsø-band klarer å lage en klassiker som «The End» i fremtiden? Da tror jeg Henry, som dessverre døde som følge av uhelbredelig kreft i 2016, gliser sitt fineste glis – hvor enn han befinner seg.