I dag lanserer Feedback den nye spalten Trippel Trumf!

Her vil Helge Skog og Egon Holstad presentere utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronoloisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.

Først ut i denne spalten får ei 70-tallsgullrekke fra den fabelaktige Ann Peebles Trippel Trumf-behandlinga. Scroll ned til bunnen av artikkelen for å lytte til alle tre.

Memphis-selskapet Hi Records, etablert I 1957, havnet naturlig nok i skyggen da Stax Records omdøpte blues og rockabilly-byen ved Mississippis bredder til «Soulsville, USA» på 60-tallet.

Hi hadde allikevel fabelaktige artister som Otis Clay, O.V. Wright og Al Green på lønningslista, og spesielt sistnevnte smeltet mange hjerter i løpet av 70-tallet.

Den virkelige juvelen i gutteklubben til Hi ble allikevel St. Louis-sangeren Ann Peebles.

Under et besøk i byen ble kun raskt geleidet inn i studioet til Hi-produsent Willie Mitchell og plateselskapets nå legendariske backingband. Ann Peebles fikk noen mindre hits, men endte alllikevel opp med å vandre i skyggene av 60-tallsikoner som Tina Turner, Aretha Franklin og Etta James.

Peebles hadde ikke mest slående utseendet, ei heller noe stort promoapparat i ryggen, og da hun platedebuterte i 1969 kokte det mer i gryta med funk fra storbyene i det nordre USA, enn den da litt satte sørstatssoulen.

Men Ann hadde en stemme som ikke sto tilbake for noen av soulmusikkens divaer, selv om hun selv ikke higet etter noen gudinnestatus. Hun hadde i tillegg en musikalsk urkraft i kropp og sjel, og formidlet en varme som smeltet rett inn i den svette grooven fra Hi sitt backingband. Peebles fortalte historier uten sminke eller sensur. Hun var blant annet ikke redd for å sette ord på den grunnleggende seksualiteten i musikken.

«Twenty-five pounds of pure cane sugar / In each and every kiss / You wouldn't know what I'm talking about / If you never had lovin' like this»

Dette mjauer den spedbygde dama, med haka I været, i «99 Pounds» fra den første av de tre platene vi skal kose oss igjennom i dag.

Etter to flotte album smalt det virkelig med «Straight From the Heart», utgitt i 1971 i USA og 1972 i Europa. Plata skulle innlede en av soulmusikkens suverent sterkeste albumrekker.

foto

I mitt eget hode går disse tre platene under navnet «Barbeque-trilogien». Dette er lyden av «soul food» som representerer det aller fineste fra det musikalske Mekka kalt Memphis, Tennessee. Musikken er mektige greier, med plenty av søtt og salt på skorpa, som jevnt og sakte varmebehandler legemet og sjelen.

I «Straight From the Heart» perfeksjonerte Peebles og The Hi Rhythm Section sitt sound. De knusktørre trommene, og en bass så dyp at den kiler oppover beina, legger ned en seig og syndig god groove.

Gitarstrengene drypper av baconfett, og blåserne er som fønvind i fleisen. Stjerna sjøl synger med en kombinasjon pondus, energi og blåøyd sårbarhet som virkelig kryper under huden på en.

Gjennom hele albumet står tunge, bøllete soulnummer («Slipped, Trippet and Fell in Love») rygg til rygg med funky frekkaser («Somebody’s on Your Case») og sentimentalt gull («Trouble, Heartaches & Sadness»).

Noen låter er direkte slemme. «I Feel Like Breaking up Sombody’s Home Tonight) slår kjønnsdriften definitivt knockout på det tiende bud. Ann Pebles versjon av den briljante Bobby Bland sin «I Pity the Fool» er hardere enn en neve full av spiker.

Hele tre år, noe av en evighet på tidlig 70-tall, skulle gå før Ann ga ut sitt neste album. Men snakk om comeback!

«I Can’t Stand the Rain», utgitt i 1974, er lyden av en artist og et band som tar avsats fra «Straight From the Heart», og sprer vingene i full bredde. Tittelsporet ble Ann Peebles eneste skikkelige hit, og den eviggrønne signaturlåten som havnet opp på de fleste «Best of Soul»-samleplater frem til dags dato.

foto

Denne plata har et svært lekkert lydbilde, mer raffinert enn forløperen. Som låtskrivere tok Ann Peebles og Don Bryant, som på dette tidspunktet hadde blitt et ektepar, store steg sammen med det nødvendige «femtehjulet på vogna», Bernie Miller.

Man finner knapt en smartere komponert treminutter enn «Until You Came Into My Life». Og om det ikke tar fyr i hjertet ditt under «You Got to Feel the Fire», bør empatialarmen gå.

Ann Peebles fortsatte også å spy ild innimellom de smørmyke og tårevåte medlodiene. Det frister virkelig ikke å være han kisen Ann plotter sin grundige hevn mot i «I’m Gonna Tear Your Playhouse Down».

«Tellin’ It», utgitt i 1975, plukket litt fra begge forløperne. Dette er allikevel et album som låter mer smooth og urbant, selv om blytunge, bassdominerte beats lå i bunnen av de fleste sporene.

foto

Her er stryk- og blåserarrangementene enda mer sofistikerte enn på tidligere album, mens Ann Peebles denne gang formidlet sexen og sinnet i låtene med sluhet, ikke slegge. Resultatet ble voksensoul uten andre pretensjoner eller ambisjoner enn å koble Anns sterke ord med tydelige, men enda smartere melodier .

Der «Straight From the Heart» hadde et sting av chili, nøyde Peebles og medspillerne seg salt og sitron på «Tellin’ It».

Selv om sørstatsgroovet fortsatt lå i ryggmargen, var balladene som en skisse av soulformatet som ble temmelig poppis langt ut på 80-tallet. De kvikkere låtene hadde litt av den samme spensten som den gryende disco-bølgen, som Peebles flørtet litt med på oppfølgeren to år senere – før hun tok en lengre pause fra musikken.

«Tellin’ It» fremstår for meg som et litt undervurdert album, som sjelden gis oppmerksomheten det fortjener.

Låter som «It Was Jealousy», «Come to Mama» og «Stand By Woman» er i mine ører førsterangs soulklassikere, der vi hører en artist som er sine superkrefter bevisst – og vet hvordan man bruker dem på mest effektivt vis.

Disse tre albumene har ingen tydelig rød tråd, annet enn kronologien. De forteller allikevel historien om den formidable reisen Ann Peebles tok som artist, i hennes storhetstid.

Albumfotoene fungerer som gode bilder på utviklingen gjennom denne utvalgte trilogien. Først ser vi sørstatsjenta, med hendene knyttet bak ryggen, som snytt ut av gospelkoret. Så ser vi den unge, fryktløse dama, med et målrettet blikk ut mot verden. Til slutt blir vi stirret i senk av en kvinne med erfaringsbanken full av oppturer og nedturer.

I sum viste Ann Peebles seg som en komplett artist, og hun forblir en av soulmusikkens virkelige storheter. Så dét så!