Gjesteskribent Arnstein Friling: Fotballkommentator for Viasat, quizmaster og notorisk musikknerd i snart 50 år. I Feedbacks spalter skriver han om sin absolutte favorittplate, The Jam-klassikeren «Setting Sons», fra 1979.
17. november 1979 ble verdens beste plate gitt ut. Verdens beste, sett fra min vinkel, altså. Ikke «Verdens Objektivt Sett Offisielt Beste», som i kritikerkåringer vanligvis alltid går til «Sgt. Pepper», «Revolver», «Highway 61», «Blonde on Blonde», «Pet Sounds» osv. Eller til og med til «London Calling», som kom ut fire uker senere, 14. desember 1979.
Nei, verdens beste plate er den plata som har betydd mest for meg, den plata jeg sterkest har identifisert meg med, den som jeg har spilt mest, har likt best, til tross for dens enkelte skjønnhetsfeil. Og det er den plata som i størst grad har snudd mitt syn på musikk fullstendig på hodet slik at ingenting noensinne lenger skulle bli det samme.
Jeg husker den tidlige desemberdagen i 79 som om det var i går, med høretelefonene foran skranken på Musikkforlaget på Karl Johan, da jeg første gang hørte den huggende introen på «Burning Sky».
Paul Weller, Jams forgrunnsfigur og platas skapende kraft, var akkurat fylt 21 år da han skrev disse sangene, og hadde i løpet av to hektiske år rukket av pressen å bli hypet opp, bli slaktet og latterliggjort, og så bli hyllet for et comeback.
På en eller annen måte klarte han nå, ett år etter den kritikerroste (men umodne) «All Mod Cons» (han var så vidt 20 år da) å skape en plate som på en og samme tid er tidløs og tidstypisk, erkeengelsk og universell, enhetlig og fragmentert.
En 21-åring med kvesset blikk klarer her å si noe klokt om ungdom, om voksenliv, om livet som gammel. Om livet som fattig og som rik, som utdannet og vellykket, som ignorant og utnyttet. Som motivert og som desillusjonert.
Og for meg oppleves det like ubehagelig treffende nå, som da jeg hørte den første gang og var nykonfirmert og akkurat fylt 15. Og som da jeg var 25 og 35. Jeg har aldri ikke digget Setting Sons (den har til og med et ordspill i tittelen. Sikkert tegn på at dette blir bra.).
«Setting Sons»’ utgangspunkt er det jeg mener er perfekt for et album: Det har en slags rød tråd, et slags tema, et slags konsept, men materialet er likevel ikke presset inn i identisk oppkledning og tematikk. På den måten blir alt lett gjenkjennelig, men likevel føles det ikke anstrengt tilgjort.
Tenk The Kinks’ «Village Green Preservation Society», f.eks. Weller ville skrive et konseptalbum om tre venner. Om oppvekst, om valg, om vekst fra hverandre og om brutte illusjoner og konsolidering, slik at man kan møte livet. En av grunnene til at dette albumet resonnerer så sterkt i meg, er at disse temaene alltid og fremdeles har opptatt meg sterkt.
Halvveis ut i skriveprosessen ga Weller opp konseptalbum-tanken, selv om sporene fortsatt er der («Thick as Thieves», «Little Boy Soldiers», «Burning Sky»). Men på denne tiden rant mesterverkene ut av Weller, og andre ting fikk også plass. Plata ble gjort ferdig i full fart.
Man inkluderte til og med en cover av Martha & the Vandellas’ «Heatwave» da man på tampen manglet én låt, og likevel høres alt helhetlig og klokt ut. Jeg har alltid sett for meg at det er nettopp en slik gloriøs spontanitet og tillit til instinktene som Dylan alltid er på jakt etter når han lager plater.
For meg åpner plata med «Burning Sky», som egentlig er første låt på side 2 (ah … vinyltiden. LP-ens fysiske beskaffenhet og sideinndeling gjorde at man også fikk et annerledes inntrykk av musikken.), bare fordi en inkompetent Musikkforlaget-medarbeider satte på denne siden først da jeg ba om å få høre «den nyeste til Jam».
Men før CD-en kom, spilte jeg alltid side 2 av «Setting Sons» først. Og «Burning Sky» sier veldig mye om hva «Setting Sons» handler om. Kompakt, muskuløs og melodiøs rock. Relativt sparsomt instrumentert, stort sett gitar, bass og trommer, men med plenty av krydder.
Produsent Vic Coppersmith-Heaven var den rette til å fange essensen i Jams lydbilde, som var samspillet mellom den sprell levende bassen til Bruce Foxton og Rick Bucklers trommer. I tillegg var han smart nok til å styre Jam i retning av 60-tallets pophelter og ikke mot postpunkens upløyde og kaldere mark.
Og selvfølgelig helt sentralt, Wellers rasende, undrende, anklagende, engasjerte og empatiske stemme. Igjen, uendelig mye mer livsklok enn noen 21-åring har rett til å være.
«Burning Sky» handler om han som har gjort det bra i forretningsverdenen. Og om hvordan livet har blitt så komplisert og hektisk, og at den økonomiske gevinsten tvinger hans deltagelse, selv om han jo selvsagt gjerne skulle fått tid til å henge litt med de gamle gutta.
Men det blir det ikke tid til, selvsagt. «Work comes first, I’m sure you’ll understand». Og han melder til sine gamle venner at det er naivt å ikke kaste seg på profittkjøret. «You’re just a dreamer if you don’t realize it. And the sooner you do, will be the better for you…». Noen som kjenner seg igjen?
Men egentlig åpner plata med «Girl on the Phone», en mystisk, tilsynelatende poengløs men fengende intro. Perfekt. Så kommer mesterverket «Thick as Thieves», albumet kondensert ned til knappe tre minutter. Om hvordan man i det hele tatt kan forstå og takle at alt det man vokser opp med og tror skal vare evig, ubønnhørlig tar slutt.
Ofte lenge før man selv vil det. «Private Hell» følger. Et ressurssvakt forstadsekteskap, sint og skarpsindig beskrevet fra vinkelen til en kvinne på cirka 50 år. Av en gutt på 21.
«Little Boy Soldiers» er en miniopera i fire ulike akter på tre og et halvt minutt, og i min bok står den ikke tilbake for noe av det Townshend, Ray Davies og Lennon og McCartney noensinne har gjort i samme sjanger.
«Wasteland» handler om ungdommens tapte marker, Smithers-Jones (skrevet og sunget av bassist Foxton) passer glimrende inn, med tematikk om en resignert og utnyttet tilværelse i arbeidslivets anonymitet, smart instrumentert med utelukkende en strykekvartett. «Saturday’s Kids» handler om tanketom lørdagsmoro, der livets alvor lurer rett bak.
Og så singelen «Eton Rifles», der kostskole-overklasseguttene herjer med de underprivilegerte, inspirert av en nyhet på TV. Før da den poengløse, men helt ok «Heatwave» avslutter.
Når plata klokker inn på topptrimmede 32 minutter, slår det en: The Jam hadde i månedene før «Setting Sons» gitt ut to singler med til sammen tre udødelige sanger som aldri kom med på en LP: «Strange Town», «The Butterfly Collector» og «When You’re Young». Kutter man ut «Heatwave» og stokker disse tre inn i «Setting Sons», får man en kanskje enda bedre plate.
For ikke å snakke om å inkludere legendariske «Going Underground», som kom ut på singel bare fire måneder senere. (På samme måte som om Beatles’ «Revolver» kunne kutta ut «Love You To» og «Yellow Submarine», og inkludert «Paperback Writer» og «Rain», og dermed ville vært enda bedre.) Men det er vel som med Cindy Crawfords ansikt: Kanskje føflekken er det som gjør det perfekt.
«Setting Sons» har adrenalin, skjønnhet, intelligens, sinne, ømhet, refleksjon, kulhet og tøffhet, den handler om livet på sitt mest grå, men nettopp i det grå finner man skjønnhet. Den tar ingen snarveier og den appellerer til både kropp og hjerte, og den står seg.
Og det er derfor den er verdens beste. Mitt syn på verden ble for evig endret etter den dagen i desember 79 jeg kjøpte to plater på Musikkforlaget: «Setting Sons» og «London Calling». Enn så fantastisk den sistnevnte er, er det «Setting Sons» som er MIN.
