Begge studerte visuelle kulturstudiet ved UiT, men på forskjellige trinn. Selv om de visste av hverandre var det ifølge paret den uken de var frivillige som gjorde utslaget for at de ble sammen. Denne uken under TIFF har de førpremière på den første langfilmen de regisserer sammen.

– Det er som å komme hjem på et vis, når vi er her så nå skal vi besøke steder og plasser fra da vi bodde her før, sier Pilskog.

Politisk, men menneskelig

Pilskog kommer fra Hjørnavåg uten for Ålesund og Larsen fra Danmark. Begge bor nå i København, og har kommet hit på grunn av førpremièren på dokumentarfilmen «Vinterens lengsel». En film som handler om den lille fiskelandsbyen Maniitsoq på Grønland, og hva som skjer når byens befolkning får høre at det store, amerikanske aluminiumsselskapet ALCOA ønsker å bygge sin neste fabrikk der. Noe som vil være en unik mulighet for den fraflyttede, lille byen.

– Hvordan kom dere over dette?

– Jeg har bodd på Grønland og laget film der før. Det er den første plassen jeg reiste til og jeg liker meg veldig godt.

– Er det en politisk film?

– Den starter politisk, men blir mer og mer en skildring av det stedet, sier Pilskog.

– Det er mennesker som opplever politikk fra et menneskelig perspektiv, legger Larsen til.

foto
FRA GRØNLAND: Filmen «Vinterens lengsel» forteller historien om en liten fiskelandsby på Grønland.

Seks år langt prosjekt

Paret startet å arbeide med prosjektet for seks år siden, og etter åtte besøk og to barn ble de omsider ferdig.

– Filmen er faktisk eldre enn mitt første barn, sier Larsen og legger til.

– Men det er viktig å være der lenge om gangen for å oppleve byen og forstå hva som skjer der.

For filmen viser en tilstand trolig mange som bor i små byer, også i Norge kan kjenne seg igjen i.

– Det er en liten by som ikke har mange muligheter og det blir tatt mange beslutninger over hodet på dem. De har egentlig ikke så mye innflytelse på sin egen situasjon. Det minner også om mange plasser i Norge hvor man er avhengig av en næring og sliter med å få unge mennesker til å bli værende. Derfor håpet de jo at dette store selskapet skulle være det som ville endre hele samfunnet, sier Larsen.

Aldri mer film sammen

De er kjærester, foreldre og kolleger.

– Hvordan er det å jobbe og bo sammen?

– Vi laget i 2011 en kortfilm for NRK. Etter den skulle vi aldri mer lage en film sammen igjen. Så gikk det et par år og vi var i gang igjen. Da vi laget den forrige gangen gjorde vi alt selv, men nå har vi hentet inn flere folk og fordelt arbeidet på en mer fornuftig måte. Likevel, det er klart det kan være frustrerende når man er lei av noe på jobben, så skal man hjem og klare, så er problemet fortsatt der når man kommer hjem, sier Pilskog og ler.

Men det å jobbe sammen og være kjærester har også sine positive sider.

– Det er en stor, fin ting å dele og ha sammen. Når vi nå er tilbake her hvor vi ble sammen skal vi også være litt kjærester igjen. Da jeg kom inn til byen fikk jeg litt følelsen av å være student igjen, sier Larsen.