SIVERT HØYEM «On an Island» (Warner Music Norway)

Vi vet hva vi vil ha, og vi vet i stor grad hva vi får, fra enkelte artister. Etter et kvart århundre med både Madrugada og soloalbum, er Sivert Høyem definitivt i nevnte kategori.

Forventninger er nok en utfordring for artister av Sivert Høyems kaliber. De må holde seg inne med oss gamlefansen, og helst plukke opp noen nye. Da holder det ikke med «gamle sanger om igjen». Samtidig er det ingen som vil høre en musikalsk midtlivskrise der hovedpersonen desperat kaster seg ut på dypt vann, på leit etter en ny identitet. Eller enda verre, prøver å være hip og trendy.

Jeg sliter faktisk med å finne en norsk artist med sterkere signatur. Stemmen er nå én ting. Vesterålingen er i tillegg nær å kunne kreve copyright på en spesifikk stemning.

Og alle som vil bade seg i klassisk Sivert-stemning, kommer seg neppe opp av karet før 42 minutter «On an Island» med Høyem med band er unnagjort. Samtlige fans vil nok befinne seg i komfortsonen gjennom disse ni nye låtene.

Sjangermessig er riktig nok snippen romslig, om ikke løs. Tittelsporet sørger for en glad-pompøs innledning på skiva, der Høyem finner fram en frekk falsettstemme. Som om han ikke hadde nok spennvidde i sitt fysiske instrument fra før av.

Så vidt jeg forstår har denne plata bitt spilt inn på gamlemåten. Altså sammen, samtidig, som band. Og før noen rekker å si «organisk» eller «ekte», synes jeg Høyems medspillere fortjener å bli dratt inn i rampelyset.

«On an Island» er å regne som et samarbeidsprosjekt mellom Sivert Høyem og Christer Knutsen. Rogalendingen er ikke bare Høyems mest betrodde musiker. Duoen har produsert skiva i lag, og Knutsen er i tillegg kreditert som medkomponist på seks låter.

Uten å ane hvordan duoen spiller ball med hverandre, må jo Knutsen være svært flink til å sette opp stjernespilleren på topp i gode scoringsposisjoner. Den nå 47 år gamle sangeren strekker seg samtidig langt, med mye energi i bunnen, for å treffe lytteren i mellomgulvet med disse melodiene.

Høyems gamle våpendrager Cato Salsa Thomassen bidrar langt mindre, men med gitarspill så smakfullt at man ønsker det var en karamell med livstidsgaranti. Litt mer overraskende er det å høre Sivert sjøl plukke plenty av godlyd ut av elgitarstrengene.

Børge Fjordheim har fått slå seg løs på perkusjonsfronten. Her er det instrumenter, rytmer og lyder man verken assosierer med rock eller det stivbeinte formatet såkalte singer-songwriters ofte foretrekker.

Denne skiva er intet publikumsfrieri. Man skal ha store baller og passe cocky sjøltillit for å slippe en åtte minutter lang låt («The Rust») som første singel.

Vi snakker ikke akkurat om noe refrengbonanza. Her er det ingen nye innbyttere som vil danke «Moon Landing», «Into the Sea» eller «Majesty» ut av det frentidige konsertrepertoaret. Samtidig er det en fin, sammenhengende albumfølelse å kose seg med – for oss som fortsatt verdsetter slikt.

Dette er et introvert album. Selv om dette på ingen måte er komplisert musikk, trenger albumet noen runder for å sette seg ordentlig mellom ørene.

«In the Beginning» er gospelblues med hypnotiske kvaliteter. Melodien er krem og bandasje på et gammelt utslett man ikke blir kvitt, mens teksten tar for seg en åpenbaring av det menneskelige slaget. Her hører en av de sterkeste låtene Høyem har skapt gjennom sitt allerede lange og innholdsrike virke.

Et bluesriff av dommedagsvarianten utgjør motoren i den enda tøffere «Now You See Me/Now You Don't». Dette monsteret hadde glidd rett inn på Nick Cave-plata «The Firstborn Is Dead», om den hadde vært produsert av Gun Club-legenden Jeffrey Lee Pierce.

«On an Island» er som å ta på et gammelt par jeans. Paret man finner underst i bunken, og en gang i tida var favorittplagget.

Her kan man være uheldig, og finne en forsteinet tyggis eller et drops som har klistret seg fast i stoffet. Gjenhøret med Sivert Høyem i albumformat er derimot som å finne en strøken hundrings i lomma.