Moroa stopper aldri! I alle fall ikke for oss musikkjunkier som liker rykende ferske riff, beats og melodier.

Etter forrige ukes fem albumtips, er det bare umulig å stoppe nymusikk-bonanzaen. Det er rett og slett for mye gull der ute, i form av nye utgivelser. Vi spar derfor opp noe av det beste som går under mainstream-radaren, slik at låtene kan skinne der ute i de tusen musikkhjem.

Og siden Feedbacks sjeldent oppegående lesere klarer å lytte til musikk i mer enn tre minutter i slengen, er det hovedsakelig det ultimate formatet, albumet, som er i fokus. Sjekk derfor ut disse (lyttelinker ligger i bunnen av artikkelen):

RACHEL BOBBITT «The Ceiling Could Collapse» (Fantasy Records)

At denne mesterlige låtskriveren er såpass underground er nytt prov på at musikkens kosmos har fått kraftig slagside.

Rachel Bobbitts musikk står nemlig, rent kvalitetsmessig, ikke bak noen av stjerneskuddene som kjemper om oppmerksomheten på pop- og rockhimmelen. Hun presser maks ut av både hjerne og hjerte, i alle fall mine nevnte organer, gjennom denne snaue halvtimen.

Kanadieren utstråler en sårbarhet, men har en tøff snert i sin leveranse. Røsten er kanskje varsom, men hun skyter ut ordene i sine brutalt fengslende historier om brudd, savn og avhengighet. Rause porsjoner attitiude blir aldri feil. Ei heller lyrikk som gir deg klump i halsen og litt snørr i barten.

Rachel Bobbitt dytter oss nær kanten av stolen. Der førstesporet «More» er som en knyttneve i været, er «What About the Kids» en knyttneve rett i magen. De roligste låtene gir meg assosiasjoner til Bruce Springsteens minimalistiske soveromsserenader på «Nebraska»-albumet.

Man balanserer på kanten mellom behag og ubehag gjennom samtlige seks låter. Jeg har hele tiden følelsen av at den fatalistiske tittelen blir realitet; taket kan kollapse hvert øyeblikk. Det er bare å krype godt under pleddet du har leita frem til høstsesongen, og suge på denne bittersøte musikkaramellen.

EZRA FURMAN «All Of Us Flames» (Bella Union)

Ezra Furman er en artist jeg har fulgt med halvannet øre gjennom det siste snaue tiåret. Amerikaneren har tidligere fanget oppmerksomheten gjennom sin kreative lek med popmusikkens fyrstikkeske. På «All Of Us Flames» har det definitivt blitt full fyr i teltet.

Siden forrige album, som passende nok var soundtracket til Netflix-serien «Sex Education», har Furman stått frem som transkvinne. Problemene, men også den endelige lettelsen over å ha blitt dus med egen identitet, har naturlig nok hatt en innvirkning på hennes nye album.

På tross av en nesten selvsikker, nesten cocky (unnskyld uttrykket!), fremtoning skyver hun også egen sårbarhet ut i dagslyset. Det emosjonelle registeret i hennes skjelvende stemme formidler nonchalanse, fortvilelse, raseri, eufori – og mye mer.

Furman har aldri lagt skjul på sin kjærlighet for musikken til Lou Reed og Bob Dylan. Dette høres godt også på «All Of Us Flames», men i motsetning til de nevnte herrer lager hun langt mer poppa, utadvendt musikk.

Dramatikken og pompøsiteten har noe distinkt amerikansk ved seg. Når Furman ruller ut de største rock-kanonene  låter det som om 60-tallets girl groups har invitert med seg Bruce Springsteens E-Street Band på gatefest. Med en skeiv tvist i den musikalske paraden, selvsagt.

BONES «Sombre Opulence» (Invictus Productions)

Ingen intro. Null dilldall. Rett i strupen, fra første riff. Slik innleder Bones sitt debutalbum, og det er et herlig overfall på systemet.

Den belgiske kvartetteten puster liv i glørne etter klassisk death metal. Dette gjøres med påkrevd dårlig ånde, men også overraskende mengder finesse.

Lydbildet er organisk på en måte som gjør at man virkelig kjenner den fuktige molda under slagverket og forsterkerne. Samtidig er de mange lekre detaljene i spillet godt hørbare. Man får med seg alt av løse gjenstander som er i bevegelse inni tornadoen, og kan ikke unngå å selv bli sugd inn i stormen.

Det tekniske nivået er høyt, men spilleferdighetene havner aldri i rampelyset. De brukes til å lokke deg, steg for steg, ned i mørket. Der har du til slutt ikke annet valg enn å hengi deg til de voldsomme musikalske kreftene som er i sving.

For inspirasjon, har Bones spisset ørene mot toppen av dødsmetallpyramiden. Fans av udødelige Morbid Angel vil ikke finne en gjeng kopister i dette bandet, men et band som drikker fra samme okkulte fontene. Riffene vrir seg, som et dyr i smerte. I neste øyeblikk er smerten snudd til en voldsom vrede, som sikter midt mellom øynene dine.

Jeg klarer bare ikke å la denne plata være i fred. I den ekstreme, og beste, enden av metalspekteret vil «Sombre Opulence» stå igjen som et av de sterkeste albumene i 2022.

THE MELTDOWN «It’s A Long Road» (Hopestreet Recordings)

Hva i djevelens didgeridoo er det som foregår i Australia for tida? Bandittkolonien der nede har fått enda et oppsving som leverandør av prima rock, men nå kommer det faktisk også superb soul rekende nordover.

The Meltdown spiller soul av den gamle skolen. På oppfølgeren til debuten fra 2017 låter det som om bandet har vært på pilgrimsferd langs de amerikanske sørstatenes musikktriangel Memphis-Nashville-Muscle Shoals. Her er det nemlig plenty av blues og mange hint av country i den tjukke, søte sausen.

Perla «River» har gospelryggrad paret med mollakkorder lekre nok til å gi deg frysninger i sjelen. Sanger Simon Burke (ingen relasjon til salige Solomon) har denne udefinerbare kvaliteten som formidler. Du tror på hvert ord han synger, og vokalisten forsterker både nedturene og oppturene i musikken.

Den godeste Burke kan mer enn å ræmje ut sine sorger og gleder, da han også fungerer som kapellmester og produsent. Multitaskeren fra Melbourne syr over 11 låter sammen et fargesterkt lappeteppe. Fellesnevnerne er en musikalsk varme, samt dyp kjærlighet og stor respekt for grunnarbeidet lagt ned av pionerene som skapte det vi i dag kan sammenfatte som rock, soul og americana.

WHITESPADE «Whitespade» (Iron Grip)

Savner du Motörhead? Jeg også. Men vi savner åpenbart ikke det ultimate rølperockbandet like mye som Athenar fra det superbe, Ohio-baserte enmannsforetaket Midnight.

Athenar har nemlig blitt Motörhead. Eventuelt deres 2022-alter ego Whitespade. Fyren har nemlig realisert en temmelig hysterisk idé av typen man får laaaangt ut i nachspielet: Å lage den fiktive Motörhead-plata fra Bronze Records-æraen, som aldri så dagens lys.

Dette er jo selvfølgelig et skikkelig tullballopplegg. Men slike overskuddsprosjekt kommer som regel rett fra hjertet, eventuelt rett fra levra. Og kun en blodfan kunne ha truffet såpass nært blinken som låtene vi hører på «Whitespade».

Om vi tenker på Motörhead-klassikerne «Overkill», «Bomber» og «Ace of Spades» som en trilogi – da er dette låtene Lemmy, Eddie og Phil var for narkodritings til å huske langs veien fra festen til studioet.

Denne plata er jo åpenbart ikke noe for folk uten humor, men slike knalliser liker nok uansett ikke Motörhead. Dette er plata man setter på når kompisgjengen er samlet for å svinge begeret, og leke førstemann-å-si-hvilken-låt-dette-riffet-er-stjelt-fra.