SIRKUS ELIASSEN - Satellittscenen, 25.08.2023
Det ble ikke spart på allsangfaktoren ett eneste sekund på Rakettnatts satelittscene, fra det første øyeblikket sjarmtrollene fra Bodø sprang inn på scenen og fyrte i gang låten «Hjem til dæ», som forøvrig også var bandets første singelutgivelse i 2011.
Det er nesten litt rart å tenke på at det er over ti år siden brødrene Erik og Magnus Eliassen føltes nært allestedsværende i poplandskapet, spesielt med landeplagen «Æ vil bare dans», som ble overspilt i hytt og pine i de aller fleste kanaler jeg kan komme på. Låten vant også spellemannspris for «Årets hit» i 2012 og ble den mest spilte norske låten på strømmetjenestene Spotify og Wimp (nå Tidal) samme år.
I 2013 la de imidlertid prosjektet på is, uten å ha gitt ut et eneste studioalbum. Det året kom også deres siste utgivelse «En gang til», som var et samarbeidsprosjekt mellom bodøværingene og DJ-duoen Broiler (som for øvrig også var en av fredagens Rakettnatt-artister).
Med bare åtte singelutgivelser i katalogen, var det dermed muligens ikke duket for de helt store overraskelsene på kveldens settliste, men noen låter utover utgivelsene måtte det nesten bli.
Til å være et band med så spinkel katalog å plukke låter fra, er andelen hits oppsiktsvekkende stor, og det var ikke mange låter hvor store deler av publikum ikke kunne tekstene minst like godt som bandet.
Man kommer ikke bort fra at Sirkus Eliassen er et reinspikket partyband, hvor selvhøytideligheten i stor grad glimrer med sitt fravær, men dette er festmusikk av den virkelig godlynte sorten. Sjangermessig strekker det seg gjennom alt fra reggae/dancehall til rock, Syden-disco og Bodø-rap (siden alle bodøværinger som rapper automatisk høres ut som Jørgen Nordeng, og det er en knallhard fakta), stort sett helt uten at føles malplassert på noe vis.
Publikumsfrieri av typen «E DET NOEN SOM LIKA Å DREKK HER, ELLER» ser også ut til å nå rett hjem hos de aller fleste, og når DJ-en klatrer opp på bordet for å spille heltegitarsolo, faller det dermed helt naturlig, til den grad at det ville vært rart hvis han ikke gjorde det.
Av låtene som kanskje skapte mest allsang og furore er nok «En gang til», samt «Før du går» og «Opp ned bak frem» blant de som er mest verdt å nevne, men låten de aller fleste nok sto og ventet på, hadde sirkuset spart til sist – og da snakker vil selvsagt om «Æ vil bare dans». Her kokte det ikke overraskende fint hele veien, inkludert det gode, gamle Slipknot-trikset der bandet får hele publikummet til å sette seg på huk, og sprette opp samtidig på kommando. Artig.
Dette er et band hvor tull og tøys er helt grunnleggende elementer, og det er ekstremt vanskelig å ikke la seg sjarmere av bodøværingene. Likevel kjenner jeg at lengden på konserten ble helt riktig, så man slipper å bli «mett» lenge før man kommer til desserten. Alt i alt ble dette tre svært fornøyelige kvarter, servert med akkurat passe dose tant og fjas.
