STEIN TORLEIF BJELLA «Nysetmåne» (Heime med hund)
His Royal Bjellness is back! Etter å ha kosa seg litt med KORK, og debutert som romanforfatter, gir «Bjellasauen» i norsk distriksmusikk endelig ut nykomponerte greier.
Og man skal ha høye forventninger når den grovskårne, men blauthjerta skalden fra Hallingdal avduker nytt album.
Siden solodebuten i 2009 har Stein Torleif Bjella unngått å stivne i rootsrock- eller viseformatet. På tross av hans «traust type»-image, har trubaduren stor musikalsk fleksibilitet.
Det er både normalt, og til en viss grad sunt, å tryne når man leker seg, men Bjella og band behersker stadig flere musikkgrener.
«Hallingdal er ei øy» – der laget av spellemenn er ytterligere forsterka av brødrene Haugen fra Hellbillies – er reinspikka funk, forsterka med karibisk krydder. Bjella nøyer seg ikke med fisk og potet fra eget vann og jord. Han rører rundt i gryta med latinsk schwung i hofta.
Dette blir en briljant, komisk kontrast til historien om en mann som drømmer om eksotiske destinasjoner som Kongsvinger og Risør, men er altfor hjemmekjær til å slite seg løs fra røttene på bruket hvor han har bodd hele livet.
Tekstene har jeg enorme forventninger til, i forkant av enhver ny Bjella-plate. Gjennom disse 10 låtene går han dypt inn i seg sjøl og karakterene. Sangeren bruker litt færre språklige kulisser enn tidligere. Han filosoferer fritt, som gir de syrlige gullkornene en allmenngyldig appell.
De beste låtskriverne skaper et samspill mellom lyrikk og musikk, og nøyer seg ikke med å synge noen ord over en melodi. Der artister som bedriver poetisk rosemaling holder seg til bonderomantikk, får Bjella bandet sitt til å male Fanden på fjøsveggen om ordene krever det.
«Det er ikkje sikkert at eit ja er akkurat det som trengs / Då e sa nei fekk e det bra / Misfornøgde kjem lengst»
Slik innledes den superintense «Kompleksitet». Og jo nærmere vi kommer slutten av låten, hører vi at denne mannen er i ferd med å sprekke.
Det åpenbare ønsket om å spille i/med band, som Bjella i hine hardbalne år gjorde i Tolv Volt, har fått platene hans til å renne over av godlyd. «Nysetmåne» er ei skikkelig bandplate, og da passer det selvfølgelig svært godt at bandet hans er det beste kongeriket har å by på: Eirik Øien på bass, Kenneth Kapstad på trommer, og Geir Sundstøl på flere strengeinstrumenter enn jeg kan navnet på.
At plata innledes av et Casio-komp før beaten med langt bedre kjøttfylde slår inn, blir dermed ironi på høyt nivå.
«Tilbake i det blå» er å regne som en strengeinstrument-masterclass fra medkomponist Sundstøl. Han tryller ut akkorder som napper i hjertestrengene, sender skarp høstluft opp gjennom neseborene, og bader hjernen i måneskinn. Mørk loungejazz og sløy surfrock kombineres som om det var verdens mest naturlige greie.
Fra produsentstolen har Sundstøl mekka et svært mektig lydbilde, med mengder av finesse attåt. Gitarvirtuosen har fått utløp for sine avantgarde tendenser gjennom en rekke fine soloutgivelser i senere år, men her bygger han et rammeverk som forsterker – i tillegg til å utbrodere – det tradisjonelle vers-refreng-formatet.
Stein Torleif Bjella blir rett og slett bortskjemt i løpet av disse 10 låtene.
På tross av det enorme spillerommet han tilbyr sine bandkamerater, drukner aldri sjefen sjøl i mengden. Stemmen hans sprekker akkurat der tekstene krever det. Hver gang han strekker seg nesten helt opp til de lyseste tonene, trer vi inn i sentimentalitetens nirvana.
Dagens hjertesukk: Jeg fordrar ikke nåtidens fenomen med å gi ut nesten halvparten av låtene som singler, i forkant av plateslippet. Her faller allikevel brikkene man har hørt tidligere på plass i helheten. Den gode, gamle albumfølelsen er heldigvis intakt.
Stein Torleif Bjella har nok ikke gitt ut en ekte klassiker siden «Vonde Visu» (2011), mens debutplata forblir en hjørnestein i norsk pop- og visetradisjon. «Nysetmåne» er hans sterkeste skive siden de nevnte to.