THE BAND CALLED OH Storgata Camping, torsdag (Tromsø Jazzfestival)
Varme. Det var hva vi trengte denne forjævlig kalde «sommerkvelden» som utgjorde første dag av Tromsø Jazzfestival.
Og, heldigvis! Etter å ha fått ristet regnvannet ut av luggen, og fylt begeret i med litt godsaker i baren, spredte den økende temperaturen seg fra scenen og ut i salen.
Bandet var direkte hot denne torsdagen.
Etter en «tjyvstart» på Tromsøs minste kulturhus Bastard Bar i vår, fikk The band called Oh nå muligheten til å breie seg litt mer på scenen til Storgata Camping.
Fem år har gått siden Oh-guttas siste album, «Guerilla Gardening». Siden den gang har flere bandlemmer samarbeidet med Tromsø-rapperen Klish, og vokalist Frode Larsen har startet duoen Kantona sammen med gitarist Kristian Olstad. I tillegg kommer en lang rekke andre prosjekter.
Underveis i kveldens opptreden blir det tydelig at disse The band called Oh-låtene, og spesielt materialet fra nevnte konseptalbum, fortsatt holder mål.
Gleden som stråler ut av kvintetten gjør at et mer gjennomført comeback – det virker veldig naturlig.
Harmoni. Det er ordet som slår meg underveis i denne konserten. De fem herrene på scenen spiller ikke bare sine respektive deler i takt og rett toneart. De spiller sammen.
Små hull fylles av stikk fra en av instrumentalistene. Små pauser dras ut, og bandet leker seg med tempoet som følge av blikkontakt og kroppsspråk. Det er dette som er sann livemusikk: At bandet – selv om låtmaterialet er sjef, og at improvisasjon gjøres med en tydelig disiplin – tar en del ting på hælen underveis.
Få ting er mer tilfredsstillende, som publikummer.
Frode Larsen byr på soulsjarmør-utgaven av seg sjøl i kveld. Hans smørmyke stemme danser inn og ut av falsett.
Å dra fram én av disse flotte musikerne er litt urettferdig, men Eirik Fjeldes jobb med tangentene er på et nesten perverst nivå. Med sitt orgel øker han luftfuktigheten i rommet med mange prosent i løpet av det 70 minutter lange settet.
Innledningsvis var riktig nok balladefaktoren så høy, at konserten balanserte farlig nært å bikke over i døsig kaféjazz-modus.
Idet jeg savner litt mer spenst i steget, og dansbare takter, drar The band called Oh i gang en helt formidabel versjon av «Evergreen». Intensiteten øker, og under gruppas versjon av BJ The Chicago Kid sin «Church» føles det som om volumet også øker.
Så kommer «Apples», og det blir ordentlig funky – med kosmiske vibber attåt. Nå er det skikkelig kok, og The band called Oh er smarte nok til å beholde kasserollen på komfyren.
Responsen fra salen går fra høflig til helhjerta i løpet av konserten. Til slutt krever tilhørerne et par ekstranummer, og en lekker fremføring av «Family» sørger for en nydelig avrunding av kvelden.