BOTTHEIM4 – Amtmandens, Tromsø Jazzfestival 11.08.2023
Overraskelse er et undervurdert musikkfenomen. Å troppe opp på konsert med helt blanke ark gjør jeg svært sjeldent, og denne kvelden stiller nok brorparten av det øvrige publikummet det samme. Vi får mange overraskelser i løpet av timen Bottheim4 fanger alles oppmerksomhet.
Dette er, så vidt jeg vet, Marie Bottheims første konsert som bandleder. Etter å ha backet andre artister får nå den unge saksofonisten testet ut sin egenkomponerte musikk på et godt vant jazzfestivalpublikum. I og med at denne musikken foreløpig ikke finnes i noe håndfast eller digitalt format, snakker vi faktisk om en aldri så liten urpremière. Ispedd låtene til flere andre, vel å merke.
Debut eller ei, forventningene er allikevel høye. Ryktene sier at Bottheim er blant byens største talenter, og den Tromsø-bosatte trønderen viser seg raskt å ha en sjeldent god følelse for instrumentet sitt.
Musikken til Bottheim har på forhånd blitt omtalt som «nordisk jazz», men forestillingen om at nordiske artister har en homogen stil tror jeg er litt utdatert. Når dét er sagt, hører man at Bottheim har hentet inspirasjon fra viser og folketoner. Hun er slik sett en ny eksponent for en tradisjon som strekker seg tilbake til 60-tallet.
Tonene som innleder konserten er i større grad temperert, enn temperamentsfull. Melodiene er lune, og Bottheim sender varmebølger ut av sin tenorsaksofon.
Den unge saksofonisten har med seg en hakket mer rutinert trio på scenen denne kvelden. Men det er ikke akkurat slik at man hører høre jazztrælene knirke i nevene på verken pianist Lars Folmer Jahren, bassist Joakim Kristiansen eller Øyvind Venås på trommer.
De skrider til verket med ungdommelig energi, respekt for repertoaret, og styrer unna den introverte og gubbete flinkisjazzen som dette bandformatet ofte (mis) brukes til.
En viss taffelfaktor er det allikevel i flekkene, men idet vi kommer farlig nær kaféjazz-territorium øker heldigvis Jahren intensiteten i sitt tangentspill, og tolkningen av en Hanna Paulsberg-låt blir som en frisk bris i et lummert landskap.
Det er nemlig låtene som står i sentrum av begivenhetene denne kvelden på Amtmandens flotte Bakrommet-scene. Og de fire på scene gjør rett i å ikke komplisere det musikalske bildet.
Tonene er levende, og det er en fin uforutsigbarhet i Marie Bottheims melodier. Musikken har en fin dramatikk, og blir som historier der ord er overflødige.
Idet Bottheim avslører sin dype fascinasjon for Tove Janssons mummi-univers, er det mange brikker som faller på plass. Det er nemlig en alternativ eventyrstund vi får oppleve.
Vi får servert overraskelser i hvert nye kapittel. Den musikalske spennvidden er såpass stor at kvartetten til og med tolker en salme jeg ikke husker navnet på. Marie Bottheim formidler også godt med sangstemmen som hovedinstrument, men denne kvelden har ikke de utvalgte visene den samme trolske magien som instrumentallåtene hennes.
Selv om fokuset ble litt sprikende, som følge av et svært variert låtrepertoar, fikk vi oppleve et lokalt talent det skal bli artig å følge videre.