SOUNDS FROM SHAPE – Havneterminalen, 20.10.2023
Med rundt 20–30 oppmøtte fordelt på litt over 600 kvadratmeter, kunne nok ikke festivalen påberope seg stinn brakke på lørdagens bestillingsverk i Havneterminalen. Likevel skulle det vise seg at det egentlig var like greit med litt ekstra plass for det beskjedne publikummet å boltre seg på.
Bak «Sounds from Shape» finner vi tromsøværingene Anders Jakobsen og Åsne Kummeneje Mellem, hvor Jakobsen har sin bakgrunn som arkitekt og elektronikamusiker, mens Mellem har visuell kunst som sitt fagfelt.
I lokalet var det, for anledningen, satt opp rammene av fire store kuber i enkelt, ubehandlet treverk; ikke ulikt reisverket til et uferdig hus. Mitt umiddelbare inntrykk var at denne plankeopplegget kanskje så litt traust og stusslig ut, men når konserten var i gang, skjønte jeg fort at jeg neppe kunne tatt mer feil.
Etter litt lett elektronisk surring av det mer ambiente slaget, begynte det nemlig å dukke opp rytmiske smell i treverket, hvor det var blitt montert små mekaniske hammere. Videre viste det seg at de hadde «stemt» enkelte av plankene, så de til og med kunne spille enkle tonale figurer. Hvem skulle trodd at det kunne være så mye dynamikk i godt, gammeldags konstruksjonsvirke?
Her snakker vi altså komplette beats og perkussiv «synth» – fullstendig akustisk, og attpåtil tredimensjonalt – og her kommer boltreplassen inn – hvor lydbildet endret seg ganske drastisk, bare man bevegde seg noen få skritt i hvilken som helst retning.
Dette er jo ikke akkurat den typen artister som driver med skamløst publikumsfrieri, og kun Jakobsen var til stede på scenen under selve forestillingen. Da var det en fin detalj at trerammene også fungerte som lysshow, og løftet inntrykket også på den visuelle siden. Dette var altså nesten like mye kunstutstilling som konsert.
Selv om det er gøyalt med noe som kan minne om musikkforestillingen «Stomp», fremført av bitte små roboter med hammere, kunne gimmicken fort ha blitt veldig gammel hvis det var alt. Heldigvis var det mer enn nok av variasjon og dynamiske elementer til å holde det interessant hele veien.
Her gikk det ofte fra store og intense planke-beats, til Lasse Marhaug-aktig støyterror, via sakrale, eteriske og nesten hjernemasserende synth-partier på noen få øyeblikk.
Etter nøyaktig en halvtime ruslet Jakobsen nonchalant til en annen del av lokalet, med publikummet diltende etter, og satt deretter på gulvet i rundt fem minutter, mens han gned og banket litt forsiktig på en trekasse med noe elektronikk koblet til. Tro meg, dette var mye mer interessant enn det høres ut.
Etter denne korte seansen var det en liten runde tilbake i stillaset, før det hele, brått og noe uventet, ble rundet av på den måten at de fleste virket litt usikre på hva som egentlig skjedde.
Stort sett plankekjøring til tross – jeg sto egentlig bare og ventet på at et lite hammer-crescendo skulle smelle av mot slutten, og ble derfor nesten litt snurt da dette aldri kom. Uansett var dette en kulturopplevelse av det slaget man ikke får muligheten til å oppleve altfor ofte, og sannsynligvis en av de få man kommer til å huske lenge.