TUCKER RIGGLEMAN & THE CHEAP DATES «Restless Spirit» (WarHen records)

Ah, så vidunderlig flott at det finnes band som denne strålende trioen, som bare spiller. Og spiller. Og spiller.

Tucker Riggleman var, inntil nylig, et helt ubeskrevet blad for meg. Takk og lov strøk han forbi meg på ei digital fjøl, og det er ingen snørrunge vi har med å gjøre heller. Dette er riktig nok bare hans andre skive under denne fanen (debuten «Alive and Dying Fast» kom i 2021, også et helt knall album, og det finnes også tre EP-er, men de har jeg ikke hørt), men har spilt i en haug orkestre tidligere, og med ganske mange forskjellige, musikalske masker.

Han har spilt i flere såkalte alt-country-band som Prison Book Club, et skranglete og fuzzete band som het Bishops (nei, ikke det engelske, de som hadde ei dritbra debutplate og deretter helt mistet grepet), et heavy/punk/thrash-band som het RHIN, og et meget sprekt og hardtslående garasjeband som het The Demon Beat, og som dessverre også gikk meg hus forbi da de herjet.

Det er i det hele tatt en vinglende følelse, dette. Den ene halvdelen i meg elsker at det er en bunnløs brønn der ute, hvor det finnes uendelige mengder med bra musikk jeg aldri får hørt, fra femtitallet og frem til i dag; at man aldri blir ferdig utforsket, at man alltid må ha ørene spisset, lytte til tips fra andre og alltid grave og rote rundt etter nye kick man ikke vil finne om man lar latskapen rå.

Den andre halvdelen i meg forårsaker litt panikk, av akkurat de samme årsakene; at jeg en dag kommer til å være på vei til å dundre ned i grava vel vitende om alt jeg har gått glipp av mer enn jeg har hørt. Det er samme greia med bøker (der har jeg nesten gitt opp, men bare nesten), filmer, tegneserier, reisemål og what not.

Jeg velger å ha en naiv og positiv innstilling det, og graver videre. Tucker Riggleman & The Cheap Dates er fra Vest-Virginia, den eneste staten som ligger helt innenfor Appalachene, og musikere fra disse fjellområdene får en ikke først og fremst til å tenke på punkrock eller hip hop, men heller tunge folk/country/bluegrass-navn som Dolly Parton, Doc Watson, Loretta Lynn, Earl Scruggs, The Carter Family og en haug andre.

At Riggleman med sin hær har sitt geografiske opphav i disse trakter kjennes rett, for de prøver overhodet ikke finne opp kruttet på nytt, men smører heller de våpnene de har og lader med det tørre og effektive kruttet andre har laget før og for dem. Tidlig Steve Earle, no depression-navn som Old 97’s og Bottle Rockets rinner meg i hu, og ikke minst Drive-By Truckers. I tillegg digger jeg at popmestrene i Big Star dras opp av cowboyhatten når musikken skal beskrives.

Trioen er dritgode å spille, og er i tillegg forsterket av diverse gjestemusikere som kvalitetshevende leiesoldater. Låtene ruller helt nydelig og fint av gårde, samtidig som de også biter og glefser i tekst og sound. Her synger han om alt fra den hengivne kjærligheten til sin Fender Telecaster, sin ulykkelige kjærlighet til et annet menneske, om livet på veien, om rastløshet, mental helse, åndelig mørke og de vekselvis eminente og kritiske følgende av å helle alkohol i seg.

Og viktigst: det høres aldri sutrete ut, det er mer som poetiske bloddråper som drypper ned i alle de kule riffene, versene og refrengene og den sildrende bekken av twangy gitarer. Jeg synes skiva fungerer aldeles utmerket å høre på fra A til Å, men låten «Queen of Diamonds» er særlig verdt å teste, en helt uimotståelig sang, som kunne vært signert Paul Westerberg, fremført av en slepen og godt bourbonmarinert countryutgave av Replacements.

Dette er ikke skiva som vil toppe best of 2024-listene når vi kommer til desember, men herregud som jeg elsker at det finnes sånne band som dette, som lager skiver som dette, og som bare lager skiver og spiller låter de selv digger, og som de selv ville gått i platesjappa og kjøpt.