KRISTIAN KJELLVANDER «Hold Your Love Still» (Tapete Records)
Dette er hans tiende skive under eget navn, i hvert fall om vi regner med den doble raritetssamleren «Introducing the Past» (2003), og det synes jeg vi skal. Hans monumentale debut, «Songs From a Two-Room Chapel», som kom året før, har jeg, sikkert til det kjedsommelige, gnålet om at er en klassiker, noe den også er. Den er sågar ei av de beste debutskivene i Norden etter millenniumsskiftet. Folk? Country? Americana? Jeg vet da faen, ikke er det nøye heller. Det viktigste er at skiva er vanvittig slitesterk og tidløs.
På dette tidspunktet hadde han også frontet det tidvis glitrende bandet Loosegoats, som rakk å gi ut fire studioplater og en haug EP-er, for ikke å glemme den storslagne skiva «Songs of Soil» med bandet The Painted Trees of Ghostwood, sammen med lillebroren Gustaf (de hørtes ut som Will Oldham krysset med Richard Buckner).
Siden har det gått slag i slag. Han har aldri hatt ro i ræva, den eminente musikeren. Han har heller aldri frosset fast i noe fast mønster, og det er kanskje derfor produksjonen er så jevnt høy, at han hele tiden ser over mot neste bakketopp, og ikke tilbake i egne spor.
De siste årene har han syslet med musikk som beveger seg mer over i jazzlandskapet, sammen med Tonbruket. «Doom Country» (2020) var ei de beste skivene som kom det året, og låttrilogien «Normal Behaviour in a Cutting Garden» (I, II og II) var et selvstendig mesterverk. Oppfølgeren klarte jeg aldri helt å trenge inn i, og husker en indre angst om at dette var en helt ny retning han skulle holde fast ved og gå enda videre og lenger unna med, at det skulle være slutt på konvensjonell låtskriving.
Bekymringene var helt tullete ubegrunnede, viser det seg. «Hold Your Love Still» er Kjellvander tilbake på halvt gjengrodde stier, og der han bare braser inn på puben med støv rundt føttene, hvorpå alle snur seg og lurer på hvem faen dette er, før han smiler skjelmsk og sier «I’m back».
«Hold Your Love Still» er en gammel mester (OK; han er fem år yngre enn meg, men vi kalte Neil Young og Iggy gamle mestere da de var 47) som flekser muskler og viser hvor skapet skal stå. Åpningssporet «Hemisphere» er høytidsstemt vakkert og skjørt, der Kjellvander synger lyst, forsiktig og samtidig autoritært, på sin egen måte. Stemmen kan minne om ei krysning av Dwight Yoakam, nevnte Bucker og Bill Callahan. Og han synger minst like bra som han alltid har gjort, og med en ikke-påtatt inderlighet som gjør mer eller mindre alt han fremfører sakralt.
Jeg tror Kjellvander alltid vil levere musikk som oppleves interessant og på sett og vis også relevant, simpelthen fordi skivene hans alltid er så utsøkte, digre og lekkert produserte, noe «Hold Your Love Still» ikke er noe unntak for. Produksjonen er helt suveren. Det låter stort og detaljene drysses ut i rommet, etter hvert som de pumpes ut av høyttalerne.
Det er likevel låtene som er kriteriet denne mesteren må måles på, av den enkle grunn at nettopp låtsnekringen hans i en allerede svært omfangsrik katalog er noe av det aller ypperste fra vår del av verden etter årtusenskiftet. Og de er kanonbra denne gang.
Åtte låter på tre kvarter forteller sitt, det er ikke Ramones han forsøker å gå etter i næringen, men de blir aldri kjedelige eller langdryge. «Disgust the Poor», «On Wine and Jesus Christ» (med samboer Frida Hyvönen, som selv sitter på en respektabel katalog) og «Baleen Whale» er sågar alle låter med potensial til å krype opp på hans egen topp 10. Som sier mye. Blytung anbefaling, dette.
THE NOWNESS «The Nowness» (Pow! In The Face)
The Nowness var komplett ukjent for meg helt til onsdag i denne uka, helt til ei anbefaling tikket inn fra intet. Jeg har en vag idé om at dette ikke er spesielt unikt, altså ikke å ha hørt The Nowness før, noe et beskjedent antall strømminger i hvert fall forteller en del om. Det er dessuten sparsommelig med informasjon å finne om dem på nett også.
Ifølge seg selv er The Nowness et slags soloprosjekt fra Joakim Jähnke, som er en samisk musiker fra Uppsala. Musikken gir derimot ikke assosiasjoner til verken universitetsbyen eller såkalt world music. Snarere heller er det lyden av New York anno 1977 blandet med engelsk pubrock fra samme periode.
Skiva høres veldig DIY ut, og skrangler sjarmerende av gårde, som et Pavement flasket opp på skiver med Dr. Feelgood, New York Dolls og Modern Lovers, ispedd powerpop Peter Case og Paul Collins ville velsignet med begge hender.
Stemmen til Jähnke er skivas enten/ eller, for den er ikke heeeelt Leonard Cohen eller Lee Hazlewood, men heller veldig lys og androgynt trallende. Låtene er friske, spretne og befriende lite pretensiøse. Det er lyden av tyggegummi, softis, blide piker på sykkel, bambinospillere og kaldt øl i en bøtte is på stranda, mens Joey Ramone i badebukse går glisende forbi med et surfebrett under armen.
I en tid med mye alvor og elendighet er dette en perfekt motgift. En meget trygg firer på terningen, dette, men like fullt en anbefaling på det varmeste. Ikke minst er jeg umåtelig spent på fortsettelsen.
NORMA «Norma» (Camel & Corduroy Records)
Dette feiende flotte Halden-bandet har jeg ventet på skive fra, helt siden jeg så dem live i hjembyen deres i februar i år. Å oppdage band på denne måten er det aller kuleste; når man bare ramler inn i et konsertlokale, der det er god stemning og det allerede er et knippe av de fremmøtte som sprer ordet om at dette er kult, du skal bare glede deg, liksom.
Dette var en sånn kveld, i den musikkelskende østfoldbyen helt på grensen til Sverige. De var i hvert fall ukjent for meg og mitt følge, og det skulle vel sånn cirka en halv låt til før man skjønte at dette er ikke er en gjeng som leker at de spiller i band. Det hele var så velspilt, så tilforlatelig kult og med flere låter man kunne både vers og refreng av midt i første lytt. Det var helt uovertruffent.
Kjernen i bandet er en kvartett, men frontfigur Jørgen Nilsen og gitarist Thor Andreas Murtnes startet opprinnelig (i 2021) opp bandet som en duo under samme navn. Etter hvert som låtene tok form, ble besetningen utvidet til et fullt band, og i dag er de altså fire pers, mens de i livesammenheng gjerne utvides med et par ekstra, ikke minst med Simen Følstad Nilsen (fra Embla and the Karidotters) på pedal steel.
På forsommeren kom det suverene dropset av en poplåt, «In the Mud», låten som selvsagt skulle vært åpningssporet på denne seksspors EP-en. De spretne gitarene, den rumpesparkende melodien, harmoniene og følelsen av vektløs tilstand hver gang man avspiller den høyt, er mer enn nok garanti for å skjønne at dette var et band man kom til å høre mer fra. Energien fra scenen var tatt med ned i rillene. Gitarene struttet. Harmoniene satt.
At den ikke er lagt først på skiva har sikkert en rasjonell forklaring, men det er uansett feil. Men må selvsagt starte med å score, så kan heller resten være en seiersparade.
Det er da heller ingen nedtur som kommer peprende etter. Alle seks låtene er knall, og får en til å tenke på alt fra CSN&Y og The Band til Flying Burrito Brothers og Teenage Fanclub, for den saks skyld. Produksjonen (og steelgitaren) til nevnte Nilsen (selvsagt spilt inn i Athletic Sound) er strålende, der detaljene fra særlig gitarene, sykt mye fine gitarer her, får skinne om og med hverandre.
Det er virkelig å håpe at dette bare er begynnelsen av noe mer. Bandet fortjener et større publikum; ikke minst må alle som har anledning til det sjekke dem ut neste gang de står på en scene i nærheten.