For ingen i musikkverdenen ble kollektivt mer savnet enn The Beatles da de ble oppløst i 1970. Ingen ble mer savnet enn John Lennon, da han ble drept i 1980. Nå har singelen «Now and Then» blitt sluppet av det som er igjen av The Beatles. De følelsene som eventuelt rører lytteren av låta, eller seeren av videoen, handler kanskje nettopp om dette: En viss lindring av savnet.

Det skal ikke mer til en vakker melodi, en sårbar Lennon som synger «Now and then I miss you, now and then I want you to be here for me, always to return to me» og Paul McCartney som synger harmoni. Savn følt på, mentale bilder dannes, følelser behandlet og lindret.

«Now and Then», den høyst sannsynlig siste Beatles-singelen med nyinnspilt materiale. Reaksjonene har vært ganske overveldende. Låta topper streaming-lister, vil toppe salgslister denne uka, og topper YouTube-seerlister for musikkrelatert innhold. 20 millioner views etter noen få dager.

Etter tre-fire dager hadde den 10 millioner avlyttinger på Spotify. Dette er 53 år etter oppløsningen av bandet, 43 år etter drapet på vokalisten i sangen. Hvis noen fremdeles, etter suksessen til «Get Back»-dokumentaren på Disney, for to år siden, skulle tvile på The Beatles’ relevans i moderne popkultur, skal den tvilen legges til side nå.

«Polarisering» er dessverre blitt et moderne buzz-ord for betente samfunnsspørsmål. Selvsagt er det polarisering også blant alle som vil være interessert i ny musikk fra The Beatles i 2023. Om du er i gruppen som tenker og mener «Det er blasfemi av de gjenværende i Beatles å pusse opp en gammel Lennon-demotape, legge på moderne teknologi og gi det ut som The Beatles, så dette gidder jeg ikke å høre på» vil ingenting av det jeg skriver overbevise deg om å gi låta en sjanse.

Følelser er følelser. Det er fair å mene at saker fra roteskuffen til Lennon på 70-tallet ikke har noe som helst på en plate merket «The Beatles» å gjøre.

Men til alle andre, som begjærlig tørster etter bare noen nye drypp av musikk, fra en brønn som gikk tom for mange tiår siden, og for dem som bare vil høre på ny musikk som er bra: «Now and Then» er bra. Den er mer enn bra nok. Den er rørende.

Den er til og med viktig, fordi det er det siste av The Beatles. Og, for egen regning, den utklasser mye av ny musikk som gis ut. Og den er The Beatles, fordi den gjør det The Beatles’ musikk ofte gjorde: Oppnår emosjonell dybde med en tilsynelatende enkel melodistruktur og tilsynelatende få og enkle ord. Videoen som følger med låten, gjør også det synet av The Beatles på film gjorde: Den er leken, tullete, happy, kreativ og litt melankolsk. Egnet til å gi seeren et smil.

Historien om The Beatles’ musikk etter bruddet i 1970 tør være ganske kjent. Selv om flere av eksmedlemmene bidro på hverandres soloplater på 70-tallet, ble ethvert håp om gjenforening slukket da John ble drept i New York i 1980.

I 1994 begynte imidlertid Apple, The Beatles’ plateselskap, jobben med å ferdigstille en lang TV-dokumentar om bandet. Og Yoko Ono, Lennons enke, hadde gitt de gjenlevende i gruppa en kassett med fire Lennon-demoer. 1994-teknologi, samt produsent Jeff Lynnes triks, gjorde at to av disse låtene, «Free as a Bird» og «Real Love» kom ut sammen med «Anthology»-dokumentaren i 95 og 96.

De to låtene er … greie nok. Men følelsen var litt mer Jeff Lynne, for øvrig en Beatles-elsker og talentfull Beatles-kopist, enn The Beatles. En tredje låt hadde kommet ut på et posthumt Lennon-album, og var uaktuell. Da gjensto den fjerde. Den vevre, spøkelsesaktige pianoballaden «Now and Then». Med Lennons vokal så vidt hørbar bak pianoakkordene.

Nærmere 30 år etter at «Threetles» (Paul, George og Ringo) ga opp alle forsøk på å mekke til «Now and Then», over 20 år etter at George Harrison døde (han som var klart mest mot jobbingen med «Now and Then» i 94), har Paul og Ringo gjort ferdig jobben.

Den eneste grunnen var at kunstig intelligens-teknologi, utviklet av teamet til Peter Jackson, regissøren som pusset opp det forhenværende ubrukelige lyd- og bildemateriale i «Get Back»-dokumentaren til å bli flott og viktig. En teknologi som kan separere og skille ut vokal og ulike instrumenter fra et lydbånd.

Da Paul (ja, vi er på fornavn med dem) hørte den klokkeklare, isolerte John-stemmen, sa det ham at prosjektet fra 94 måtte bli avsluttet av ham og Ringo. Og i ånden av å bruke Beatles-relatert personell, det er sønnen til avdøde Beatles-produsent George Martin, Giles, som har arrangert strykerne som brukes, og produsert låta. Akkurat som faren gjorde.

Mengden av alternative versjoner av «Now and Teen» laget av musikkentusiaster verden over og postet på Internett, er allerede betydelige. Min favoritt er nok denne, av en som kaller seg «dreamerjazz352»; en åpenbart ekstremt kompetent person. Han har omarrangert låta slik at den ville av blitt spilt og sunget av Beatles i 1964, midt i beatlemania.

Det bemerkelsesverdige her er at gjennom denne transformeringen hører man hvorfor dette er et stykke musikk som hører hjemme i Beatles-diskografien: Det er noe umiskjennelige The Beatles over melodiføringen og moll-akkordene.

Ringo og Paul er godt oppe i 80-årene nå. Paul kan tilføre snertne, Beatles-aktige bassdetaljer som beriker lydbildet, men det er mer gammelmann-stemme over harmoniene. Såpass at, for å bøte på, har de samplet de vidunderlige lyse harmoniene fra «Because» i 1969 for å spe på. Ikke juks! Bare øregodt.

Skulle jeg kommet med ett fromt ønske til Paul og Peter Jackson: La ham få jobbe med live-opptakene fra Star Club i Hamburg, 1962, mens Beatles var et beinhardt rockeband. De kunne, i stedet for bare skurr, kanskje bli 60-tallets beste garasjerock-plate.

Det ville ikke vært 2023, platebransjen og The Beatles om ikke det var et produkt å selge i tillegg til singelen. Det er 50-årsjubileum siden de klassiske «røde og blå dobbeltalbumene» kom ut, de som samlet det beste av The Beatles fra henholdsvis 62–66 og 67–70. Selve introduksjonsdopet til The Beatles for alle som var født fra cirka midten av 60-tallet og utover.

Nå relanseres disse platene, utvidet med til sammen 21 låter som ikke var med originalt. Og selvsagt, inkludert «Now and Then», som avslutning på den blå samleren. Til sammen 75 Beatles-låter, altså, remikset og pusset opp.

Da rocken fortsatt var ung, på 70-tallet, var man fryktelig opptatt av alder. The Rolling Stones’ vokalist Mick Jagger, som da var i starten av 30-årene, ble spurt om han ikke var blitt for gammel til dette bråket. Han svarte: «Vet ikke, men jeg kan iallfall ikke se for meg å drive med dette når jeg har blitt 40 år.»

Det har gått 50 år siden da. Jagger er 80 år. Rolling Stones har nettopp gitt ut en flunkende ny plate, som det virker som folk liker. Bob Dylan er midt i en turné i Nord-Amerika. Og jammen kommer ikke The Beatles med en ny plate. Sirkler sluttes.

Now and then savner man de tidene som var, da rock-dinosaurene vandret på Jorden. Både vi og verden trenger visst mer legende balsam enn før. The Beatles ga oss et lite drypp med sin nygamle låt. Det får vi være takknemlige for. Og litt grepet av.