For uinnvidde, er Elias Jung alter egoet til Stian Grønbech fra Leknes i Lofoten. Grønbech platedebuterte under dette navnet allerede for et tiår siden, men har i senere år også bemerket seg positivt som ett av kjernemedlemmene i Tromsø-bandet The Late Great. Selv om Elias Jung har gitt ut en rekke singler i mellomtiden, tok det faktisk ti år før oppfølgeren til den kritikerroste «Interstate» nå foreligger.
Grønbechs baryton og musikalske stil er lett gjenkjennelig. Stemningsmessig, trer Elias Jung ofte inn i mørket, men på «Waiting for the Flood» balanseres dette musikalske måneskinnet godt med energiske stråler av sollys. Dette albumet byr også på andre overraskelser, for meg som har hatt et distanseforhold til bandprosjektet etter debutplata.
Elias Jungs americana-inspirerte rock omfavner nå også den klassiske popmusikken. I tillegg til mengder av smakfullt gitarspill, spiller diverse synther og elektroniske komponenter en betydelig rolle på dette ni låter lange albumet. Denne touchen av «new romantic» blottlegger seg dog kun på overflata, da den musikalske materien er av mer jordnær karakter.
Åpningslåten viser at Grønbech har godt grep på komponeringsjobben. Melodien er uforutsigbar, men allikevel iørefallende, og den ekkodraperte, surf-inspirerte gitarplukkinga er et svært delikat ornament. Enkelte låter blir allikevel noe begivenhetsfattige. «Brother (You’re Dear)» og tittelsporet låter for flatt, og kunne ha trengt vitamininnsprøytninger i form av tydeligere refrenger, eller større brudd i intensiteten. Et lite musikalsk elektrosjokk, eller klaps i fleisen, gjør ofte godt.
«Rider from the North» er derimot et eksempel på at Grønbechs snikende crescendo-tilnærming fungerer ypperlig. Det hjelper selvfølgelig på, at utgangspunktet er et nydelig stykke musikk. De nokså pompøse arrangementene løfter den enkle melodien til nærmest himmelsk nivå.
Albumets hjørnesten er allikevel singelen «Deadweight», der energi og mystikk spiller på samme lag. Refrenget er mektig, og grepet med å plassere en hyperaktiv beat fra drum’n’bass-greina av elektronikasjangeren i bunn, gir låten en høy og god puls.
På «Eden in Chains» pares funk med åttitalls, britisk indierock. Låten er et godt bilde på Elias Jungs eventyrlyst og lekenhet, som gjør at Grønbech ikke blir sittende fast i gjørma til den svært overbefolkede americana-sjangeren. Ja, noen gang føles det godt å ta på seg danseskoene!
«Waiting for the Flood» har en friskhet ved seg, og Grønbechs medspillere har fått mye spillerom under innspillinga. Produsent Håkon Aaltvedt er et ukjent navn for min del, men han har gjort en god jobb i å samle de tidvis tallrike melodiske komponentene til en harmonisk enhet. Maksimalismen kler låtene godt, og den dristige eksperimenteringen med elektroniske fremmedelementer lykkes i å gjøre sluttproduktet mer innbydende.
