Kygo har på kort tid rukket å bli en av verdens mest streamede artister. Hvordan han har klart det er ikke godt å si. Om det er hans evne til å gi folk brød og sirkus, eller om han kanskje bare har solgt sjela si til djevelen. Sjel er det i hvert fall ikke å spore på debutplata hans.
Cloud Nine består av 15 lettsvelgelige og uengasjerende spor.
Mitt største problem med Kygos låter er at de er så ugudelig formelbasert. Det er rett og slett vanskelig å skille sangene fra hverandre. Formelen kommer i ulike variasjoner av Dunk-dunk / rolig vers med en featuring mannlig artist som har lagt litt for lite innsats i teksten / refreng med pianostrofer / Dunk-dunk over pianostrofene. «The Thrill is Gone» synger Parson James i Kygos megahit «Stole the Show». Sjeldent har vel selvinnsikten vært større.
Jeg skulle ønske Kygo hadde turt å ta noen sjanser, og å gå litt utenfor sin egen komfortsone. Det kunne straks blitt spennende, men dette er dette er uinspirerende og kjip musikk. Etter hver låt sitter man med følelsen «Har jeg ikke hørt dette før?».
